Gravkammeret til en keltisk prins | Druidene | Tid ot tro | Gundestrup-gryten | Irland - den siste keltiske utpost
Kilder og lenker
”Hele rasen er fanatisk glad i krigføring. De er både høyrøstede og snarrådige. Når de blir opprørte, samler de seg straks – og helt åpenlyst - i grupper for å krige, uten den minste forberedelse eller ettertanke. Dermed blir de lettlurte og lette å overmanne”.
Etter hvert skulle både grekere og romere bli bedre kjent med kelternes krigerske ferdigheter, men det aller første møtet var nok i fredelig hensikt. Da grekerne etablerte handelskolonien Massalia ca. 600 BC (tilsvarer dagens Marseille i Frankrike), åpnet de for varebytte med de folkeslag som den gang befolket Europas kjerneområder. Massalia lå strategisk til ved elva Rhônes munning. Rhône var farbar med relativt store seilfartøy langt innover i sentral-Europa. For første gang ble denne delen av Europa kjent med blant annet oliventreet og vinstokken. Vin ble snart en populær handelsvare blant de keltiske folkeslagene. Historikeren Diodorus fra Sicilia (ca.100 BC) forteller :
Gallerne er sterkt henfalne til bruken av vin. De fyller seg med den vinen som bringes inn i landet av kjøpmenn. De drikker den ublandet, og ettersom de fyller seg med denne drikk uten måtehold, faller de bevisstløse om kull eller blir gale. Mange handelsmenn mener derfor at gallernes kjærlighet til vinen er til stor lykke for dem selv. For de transporterer vinen på de seilbare elver … og over de flate sletter på vogner, og oppnår en utrolig pris for den, for til gjengjeld for en krukke vin mottar de en slave.
Varer som kelterne ga i bytte har sannsynligvis vært pelsverk, rav, tinn og salt, som var mangelvarer i middelhavslandene. Grekerne førte ikke bare med seg varer, men spredte også sin kultur til denne delen av verden, blant annet ble kelterne kjent med bokstavskift. Kelterne hadde nemlig ingen egen skrift-tradisjon, men derimot en levende forteller-tradisjon som ble holdt i hevd av druider og barder. Det å lære seg ting utenat, og å kunne gjenfortelle etter hukommelsen, var en dyd i den keltiske verden.
Grekerne hadde allerede lenge drevet tinn-handel med de britiske øyer (Kassiterides = tinn-øyene). Tinn var et ettertraktet metall, blant annet til bronselegering. Sjøfareren Pythias fra Massalia kom i det 4. århundre BC til Cornwall, og rapporterte hvordan gruvearbeiderne der utvant tinn. Han kalte landet de pretaniske øyer fordi innbyggerne der kalte seg selv pretani. Dette ble av romerne oppfattet som bretani, som igjen er opphavet til navnet på den romerske provinsen Britannia. Pretani var muligens fellesnavn på hele befolkningen på dette tidspunktet, men er senere brukt mer spesifikt om de som på irsk kalles cruithni og på latin picti (alle tre betegnelser har felles opphav og betyr ”malte folk” eller ”folk med bilder på”). Britene er også opp gjennom historien vært kjent for å dekorere kroppen sin med bilder og mønstre (tatoveringer).
Hvem var så disse kelterne ? Hvor kom de fra opprinnelig ? Bortsett fra de mer eller mindre fordomsfulle øyenvitneskildringene som grekerne og romerne har etterlatt seg, samt senere nedtegnelser av gamle sagn og legender av irske munker på 600 og 700-tallet AD, er det den møysommelig opparbeidede kunnskap innen vitenskapsgrenene arkeologi og lingvistikk vi må sette vår lit til. Arkeologien beskjeftiger seg med avdekkede levninger etter tidligere bosetninger og gravfunn, mens lingvistikken leter etter språklige spor som kan fortelle om felles opphav.
Arkeologiske spor.
Europa har fra førhistorisk tid vært en smeltedigel av folkeslag som opp gjennom århundrene har innvandret fra steppeområder i Sentralasia. Behovet for stadig nye beiteområder eller jordbruksland har vært drivkraften – i takt med den økende befolkningsveksten. På 3000-tallet BC ser det ut til at den bofaste jordbrukskulturen, som var fremherskende i Europa på den tiden, ble ”forstyrret” av innvandrende steppe-nomader fra øst. Tolkningen er blant annet basert på keramikk-funn fra denne tiden, fra å være rikt dekorert blir den grov og enkel i formen (snormønster-keramikk), samtidig som andre funn vitner om påvirkning østfra (Kurgan-kulturen) – de tradisjonelle ”morgudinnene” blir borte, redskapene endrer type og form, gravskikkene endres. Bondekulturen i Europa på den tiden viste få tegn på noen politisk sentralisering. Det var små landsbysamfunn med små sosiale forskjeller. Nomade-kuturen i øst derimot var basert på et hierarkisk høvdingsystem og en sterk militær organisering. De hadde temmet hesten, og var dermed mer mobile enn de bofaste bøndene. De var i sterkere grad også opptatt av å sikre seg tilgang til mineral- og mat-ressurser.
Arkeologene har gjerne kalt disse stammene fra øst og nord for stridsøks-folket, på grunn av de karakteristiske skaft-hullene i øksefunn av kobber og stein fra denne tiden. stridsøks-folket var sannsynligvis de første som snakket et indo-europeisk språk (proto-indo-europeisk). De er trolig også de første europeere som hadde kjennskap til hjulet. Gravskikkene deres – der de døde ble gravlagt i jordhauger eller dysser (kurgan, tumulus) – ble opprettholdt i mange deler av Europa helt fram til det historikerne betegner som folkevandringstiden i Europa (400-600 AD) og Merovingertiden (600-800 AD).
Omtrent samtidig vokste det fram en annen kultur på den Iberiske halvøy (i dagens Portugal), som spredte seg nordover og østover. Denne kulturen har av arkeologene fått navnet klokkebeger-kuturen etter den karakteristiske klokkeformen på keramikk-karene som er funnet. I dette området var det rik tilgang på kobber, og folket her hadde derfor utviklet en langt fremskreden metallurgisk kunnskap, som de brakte med seg videre nordøstover.
En eller annen gang etter år 2000 BC smeltet disse kulturene sammen i Sentral-Europa, smeltet sammen kobber og tinn, og innledet dermed europeisk bronsealder. Arkeologene kaller denne nye kulturen Unetice-kulturen, etter landsbyen Unetice i Tsjekkia, der man avdekket de første boplassene. Dette området ligger ideelt plassert med tanke på handel og samkvem med utenforliggende kulturer. Unetice-folket levde enkelt, i små landsbyer beskyttet av tømmerpalisader, og omgitt av jordbruksåkre. Sannsynligvis hadde metall-arbeiderne en spesiell status og var fritatt for jordbruksplikter og militærtjeneste. Stamme-strukturen besto ellers av høvdinger og krigere som tok viktige avgjørelser og hadde ansvaret for å forsterke palisadene. Denne klassedelte samfunnsstrukturen besto i lang tid, og spredte seg utover resten av Europa.
Omkring år 1250 BC inntrer det endringer i det arkeologiske materialet, som kan tyde på at det utviklet seg en keltisk-talende gren av indoeuropeisk. Den såkalte Urnefelt-kuturen blir betraktet som en videreføring av Unetice-kulturen. Den mest iøynefallende endringen er at man begynner å kremere de døde, og plassere askeurner på spesielle gravplasser. Forskerne mener at disse folkene må ha snakket en tidlig form for keltisk – proto-keltisk.
Kelternes ekspansjon fra kjerneområdene Sentral-Europa fant hovedsakelig sted i det siste årtusen BC. Kunnskapen om utvinning og bruk av et nytt metall – jernet – var nå kommet til dette området og europeisk jernalder var innledet. Kulturen går gjerne under betegnelsen Hallstatt-kulturen (ca. 750 BC – 400 BC), etter en landsby i Østerrike, der arkeologene fant rester etter bosetninger av folk som hadde drevet saltutvinning her fra ca. 1000 BC – 50 BC (Salzkammergut, Salzburg).
Det neste trinnet i kulturutviklingen kalles La Tène, etter en landsby ved Neûchatel-sjøen i det vestlige Sveits, og regnes av forskerne som den første særegne keltiske kultur. Funnene herfra kjennetegnes ved en spesielt rik og dekorativ utsmykning av våpen, metall-kar, smykker, og lignende. Dette keltiske kunsthåndverket bærer samtidig tydelig preg av påvirkninger fra gresk, skythisk og etruskisk kultur.
Keltisk ekspansjon.
Omkring 400 BC begynner kelterne for alvor å røre på seg. De trenger over Alpene og ned på Po-sletten, der de erobrer viktige etruskiske områder (bystaten Veii), som romerne nettopp har annektert etter lange kamper. Derfra drar de videre mot selve Roma som de når på 380-tallet. Byen blir avsvidd og plyndret. Festningen Capitol blir beleiret i 7 måneder, og statsledelsen - som hadde rømt byen – måtte kjøpe seg fri med utrolige mengder gull. Kelterne – eller gallerne som romerne kalte dem – satte seg fast i Nord-Italia (Gallia cisalpina). Det var først ved Cæsars berømte kriger mot gallerne (58 – 51 BC) at kelterne ble varig svekket som politisk maktfaktor i Europa.
En annen gruppe keltere vandrer østover langs Donau mot Svartehavet, og slo seg ned i Transylvania (Romania). Da Alexander den store startet sine erobringstokter (ca. 335 BC), måtte han først tøyle uroen blant en del stammefolk nord for Makedonia, blant dem var de keltiske scordisai og flere andre keltiske stammer. Det var under en forsoningsfest med disse stammene at de ble spurt av Alexander hva de fryktet mest av alt i verden, og svarte med de berømte ordene : ”Det eneste vi frykter er at himmelen skal falle ned i hodet på oss”. Alexander hadde vel forventet at de skulle svare at de fryktet ham mest av alt, så de føyde diplomatisk til : ”Men vi setter vennskapet med en slik mann som deg høyere enn alt annet.”
Da Alexander døde i 323 BC, falt det enorme riket hans sammen, og det ble til slutt delt mellom tre av hans generaler. Samtidig begynte kelterne å bevege seg sørover inn i Illyria (illyriske flyktninger fikk asyl i Makedonia), og grunnla et keltisk kongedømme i Thrakia (Bulgaria) i år 297 BC. Ferden gikk videre sørover inn i Hellas. Templet i Delfi ble ranet for ufattelige rikdommer før de trakk seg tilbake.
På denne tiden var Lilleasia et lappeteppe av ulike folkeslag og stater, som tidligere var blitt underkuet av Alexander, men som nå begynte å hevde sin selvstendighet igjen. En av disse statene var Bithynia i det nordvestre hjørnet av Lilleasia. I år 278 BC var det tronfølgerstrid i landet mellom brødrene Zipoetes og Nikomedes. Nikomedes søkte støtte hos makedonerkongen Antigonos Gonatas, som rekrutterte 3 keltiske stammer – tolistoboierne, tectosagerne og trocmerne, på til sammen 20 000 mann. Disse sikret raskt seieren for Nikomedes. Etter dette var det ikke mer å gjøre for kelterne i Bithynia, så de begynte å kreve inn skatt (galatika = kelterskatt) fra de greske bystatene langs kysten. De ble til slutt underkuet av syrerkongen Antiochos, blant annet ved bruk av elefanter.
Ved kysten av Frygia – en annen av statene i Lilleasia – ble det i år 281 BC grunnlagt et nytt kongerike – Pergamon. De kom overens med kelterne at de kunne slå seg ned i de indre deler av Frygia dersom de holdt fred. Dette landet ble senere kjent som Galatia, og de tre stammene tok til seg hver sin del ; tolistoboierme slo seg ned i det øvre løpet av elven Sangarios, tectosagerne slo seg ned øst for disse, mens trocmerne slo seg ned lengst øst rundt byen Ancyra (dagens Ankara). Kelterne greide ikke helt å holde ord, og de slo blant annet Antiochos i et slag ved Efesos i 265 BC og fortsatte herjingene sine langs Lilleasias kyst. De ble kuet av den sterke kongen Attalos av Pergamon. Etter hvert tilpasset de seg og drev sitt tradisjonelle jordbruk i mange hundre år. Språket i landet var keltisk til 600-tallet AD. For en kristen misjonær – St. Jerome – som reiste gjennom Lilleasia på den tiden, minnet språket om det som ble snakket i Treveri, en keltisk stamme i Rhinområdet.
I Britannia merkes keltisk innflytelse fra rundt 750 BC. Hallstadt-kulturen avsetter arkeologiske spor her fra rundt 500 BC, og fra ca. 300 BC kommer en ny innvandringsbølge fra fastlandet som bringer med seg La Tene- kulturen. Nord og øst for det keltiske kjerneområdet presset stadig nye folkegrupper på – Kimbrere, Alemannere, Markomannere, Teutoner, Langobarder, Svebere, osv. I historie-gjengivelsen benyttes ofte en fellesbetegnelse på alle disse stammene – germanere. Romerne kalte alle folkeslag øst for Rhinen for germanere. Mange av disse var i virkeligheten keltere, andre stammer tilhørte ikke-keltiske folk som snakket nærbeslektede indoeuropeiske språk. Julius Cæsar var forøvrig den første som i sitt verk om gallerkrigene – ”De bello Gallico” – skiller mellom de ulike keltiske stammene. Verket innledes med setningen : ”Gallia est omnis divisa in partes tres ” (Hele landet Gallia er delt i tre deler). De egentlige germanere var først og fremst teutonene og alemannerne. Disse navnene finner vi igjen i dag i franskmennenes navn på Tyskland = L’Allemagne, og tyskerenes eget navn på seg selv Deutshland = Teuton-land = Tyskland. Navnet Teutones er forøvrig en latinsk form av et keltisk ord som betyr folk (beslektet med norsk tjod), og den samme ordstammen finner vi igjen i navnet på den galliske guden Teutates.
Lingvistiske spor.
Språkforskere har slått fast at keltisk tilhører en gren av den store indo-europeiske språkfamilie, i likhet med germansk, italisk og slavisk. Omtrent samtidig med La Tène–kulturens inntog i Europa, oppstår det et skille i det keltiske språket. En av de mest karakteristiske forandringene er at den opprinnelige indoeuropeiske q-lyden går over til p-lyd, derfor kalles den ene varianten p-keltisk, kontinental keltisk eller brythunsk, mens den andre kalles q-keltisk, øykeltisk, goidelisk eller gælisk. Q-keltisk snakkes i dag bare i Irland og på øya Man, og i Skottland av innvandrende scotere fra Irland. Ifølge sagn har irerne i sin tid innvandret fra Spania (romernes navn på Irland var Hibernia = (H)iberiske halvøy ?), slik at det kanskje her ble snakket q-keltisk. Det kan tenkes at Hallstadt-keltere (q-keltisk) ble fortrengt av La Tène-kelterne (p-keltisk) ? Det er nærliggende å tro at en av årsakene til slike språklige endringer, skyldes at inntrengende stammer ikke behersker bestemte lyder i de ”nyvunne” folkeslags lingvistiske repertoar, slik at de slurver med eller forenkler lydene når de skal lære seg det nye språket - eller omvendt - at de som blir invadert ikke greier å uttale lydene i det nye språket korrekt.
Q-keltisk (Goidelisk el. Gælisk) regnes av lingvistene som det eldste av disse språkvariantene, og de mener at P-keltisk (Brythonsk el. Kymrisk) utviklet seg på et senere stadium. Bakgrunnen for dette er at P-keltisk har gjennomgått en del språklige forenklinger i forhold til Q-keltisk. Kasusendelser, intetkjønnsform og flertallsformer blir borte, og en del innledende konsonanter blir stumme. Den indoeuropeiske qu (kw)-lyden blir til p. Ordet for ”sønn” blir på Goidelisk til ”mac”, mens det på Brythonsk blir til ”map” (Cornwall), ”ap” (Wales) og ”mab” (Bretagne). Ordet for ”hode”, som på irsk og skotsk gælisk heter ”ceann”, blir til ”penn” (Bretagne), ”pen” (Wales og Cornwall).
Det var den skotske historikeren George Buchanan (1506-1582) som først så slektskapet mellom det gæliske språket som ble talt i Irland og Skottland og det som ble talt av de gamle gallerne i Sentral-Europa. Hans antakelser ble bekreftet et århundre senere av den walisiske lingvisten Edvard Lhwyd (1660-1709). I løpet av det følgende århundret ble den lingvistiske klassifikasjonen ”keltisk” utvidet til å bli en allmenn betegnelse på et helt folkeslag og en særegen kultur. Kelterne hadde imidlertid langt fra noen ensartet etnisk identitet, selv om mange av de keltisk-talende folkegruppene hadde en del felles kjennetegn.
Det romantiske glorifiseringsbehovet, og søkingen etter historisk identitet, som preget 1700-tallets mennesker, var spesielt fremherskende i Skottland. Kilten er for eksempel en oppfinnelse fra denne tiden. Den ble ”oppfunnet” av den engelske industriherren Thomas Rawlinson i 1730 som en slags uniform for sine skotske arbeidere. Ironisk nok var det ikke skottene selv, men et mer britisk-preget aristokrati, som gjorde klesdrakten kjent. Skottene selv foretrakk bukser.
I dag er det keltiske språket først og fremst utbredt i Wales (Cymru), der ca. 1 million mennesker snakker språket (kymrisk) til daglig. I Skottland (Alba) snakkes det i dag gælisk av ca. 50 000 mennesker. I Irland (Eriu) snakkes det irsk daglig av ca. 10 000 mennesker. I Bretagne (Breizh) i Frankrike snakkes det bretonsk daglig av ca. 300 000 mennesker. I tillegg til disse høyst levende språkene, snakkes det manx av et hundretalls entusiaster på øya Man i Irskesjøen, og i Cornwall prøver man i dag å gjenskape det gamle språket etter gamle opptegnelser og lydopptak. I Galicia i Spania, som også er sterkt keltisk-dominert, er språket dessverre for lengst dødd ut.
Keltisk dagligliv.
Den keltiske ”gullalder” i Europa regnes fra ca. 600 BC, da handelssamkvemet først med grekerne og siden med etruskerne startet, til 100 AD, da det keltiske folket var fullstendig assimilert i det Romerske imperium. Fra 250 BC, da kelternes område var på sitt aller største, skrumpet det under Cæsar inn til bare å omfatte Gallia (Frankrike), en liten del av den Iberiske halvøy (keltibererne) og de Britiske øyer. Ett hundreår senere holdt kulturen bare stand på Irland. Her har kulturen fått utvikle seg i fred for fremmed innflytelse. Romerne invaderte aldri Irland, heller ikke de senere anglo-sakserne. De norske vikingene gjorde tapre forsøk på å sette seg fast, men ble til slutt jaget på sjøen.
I samtidig litteratur er kelterne beskrevet som et folk som yndet å slåss, feste og skryte hemningsløst, og dessverre er det dette bildet som har festet seg i folks bevissthet. Keltisk dagligliv var imidlertid mye rikere og mer mangfoldig enn dette. De skjøttet sitt jordbruk og februk med stor flid og dyktighet, og tilba sine guddommer i hellige lunder ledet av offerprester (druider). I sin glanstid var de med på å forme og gi retning til europeisk kulturliv. Det var kelterne som først brakte jernet til området nord for alpene. Det var også kelterne som innførte jernplogen, ljåen og til og med den første slåmaskinen. De effektiviserte jordbruket, ved bl.a. å starte med vekselbruk. De foredlet kornet og var viden kjent for den høye kvaliteten på sine jordbruksvarer. Kjøttfeet var også foredlet gjennom generasjoner, og var en svært populær og ettersøkt spise for de kresne romerne.
Vi kan også takke kelterne for transport-tiltak som brolegning og utbygging av veinettet i Sentral-Europa - og forbedring av hjulet. Tidligere sivilisasjoner hadde satt hjulet sammen av flere trestykker. Kelterne konstruerte hjulet av ett eneste trestykke, som de smidde fast en jernring til. Jernringen ble krympet fast til trefelgen mens det ennå var varmt ved hjelp av en teknikk som for lengst var gått i glemmeboken, og måtte gjenoppfinnes i våre dager. Kelterne var også dyktige håndverkere, og utnyttet sine evner til å bygge båter og festningsverk av tømmer.
Selv om kelterne var fryktet av sine fiender, var de slett ikke ukultiverte barbarer. Den gresk-romerske historikeren Ammianus Marcellinus (400 AD) skrev at :
Plinius forteller at det var kelterne som oppfant såpen, og at de tok regelmessige bad. Romerne adopterte sin senere badekultur fra gallerne. Kvinnene brukte kosmetikk, og speilet seg i vakkert dekorerte bronsespeil. Mennene var som regel glattbarberte, bortsett fra sine karakteristiske hengebarter. Det var en dyd å holde kroppen i form, overvektige menn ble sparket fra hæren. Begge kjønn var nøye med klesdrakten. De toga-bærende middelhavsfolkene ble særlig imponert av kelternes bukser, en mote som romerne senere adopterte som en del av kavalleriets uniformering, der elitesoldatene gjerne ble rekruttert fra keltiske stammer. Knelange tunikaer av linstoff ble brukt av begge kjønn, i likhet med fargerike ullkapper over skuldrene. Keltiske lærvarer var også populære hos romerne, spesielt de galliske støvlene. Rikt dekorerte tekstil-fragmenter og metallarbeider vitner om en langt framskreden håndverkskultur. Diodorus beskriver kelterne som høye og lyshårede, høyrøstede, og med intense, stikkende øyne. Kvinnene er like store og sterke som mennene, og like hissige. Tacitus forteller at caledonerne i Skottland kjennetegnes ved sitt røde hår, mens silurianerne i Wales var svartmuskede med mørkt krøllete hår. Strabo nevner at begge kjønn var like opptatt av å pynte seg, og bar masse smykker. Dette understøttes av det arkeologiske materialet (tunge halsringer, brosjer, ringer og armbånd er funnet i mange graver).
Samfunnsorden og oppdragelse.
Så vel gallerne i det første århundre før Kristus, som irene i de første århundrer etter Kristus, hadde en privilegert klasse av adelsfolk, krigere og individer med spesielle ferdigheter, som i Irland ble betegnet som ”kunstens menn”, en gruppe som omfattet prester (druider), seere (vates), skalder (barder) og håndverkere. En liknende klasseinndeling fantes sannsynligvis i størstedelen av den keltiske verden, selv om det var variasjoner. Druismen har for eksempel sannsynligvis vært begrenset til Gallia og de Britiske øyer. Alminnelige frie mennesker finnes det nesten ingen beskrivelser av. Slaveri eksisterte, men var antakelig ikke så utbredt som i den klassiske verden. Slaver var likevel en viktig eksportartikkel.
Stamme-identiteten var sterk. For å sikre kontinuiteten vektla derfor kelterne oppdragelsen av barna. Barna bodde hjemme hos sine biologiske foreldre til de var bortimot 7 år gamle. De ble da plassert i fosterfamilier, som gjerne var slektninger eller nære venner. (Jmfr. Vikingenes fostersystem, der for eksempel Harald Hårfagres sønn Håkon ble oppdratt av kong Adalstein i England – Håkon den gode Adalsteinsfostre). Foreldrene måtte betale for dette. Jenter var dyrere enn gutter. En jenteoppdragelse kostet 8 kviger eller 2 melkekuer, mens en gutteoppdragelse kostet 6 kviger eller 1 1\2 melkeku, selv om jentene bare oppholdt seg i fosterfamilien til hun var ca. 14 år, mens guttene var der til de var 17. I fosterfamiliene lærte barna de ferdighetene som de ville få bruk for senere i livet. For gutter fra krigeradelen var det viktig å få opplæring i krigskunst. Klassiske forfattere nevner kelternes utbredte homoseksuelle praksis, særlig blant spesielle grupper som gaesataerne. Gaesataerne var en slags leiesoldaterer som lot seg verve til ulike krigsoppdrag rundt i Europa. Dette var et attraktivt ”yrke” for unge menn. I likhet med de greske spartanerne hadde de en utrolig sterk korpsånd, som ble styrket av kjærlighetsbånd mellom gutter og menn.
Oppdagelsen av gravkammeret til en keltisk prins.
Utenfor den lille landsbyen Hochdorf, nordvest for byen Stuttgart i Tyskland, ble det på slutten av 70-tallet utgravd en 8 meter høy gravhaug. Midt i gravhaugen støtte arkeologene på et gravkammer beskyttet av stein og tømmer, og omgitt av en leirvoll. Inne i selve gravkammeret fant de levningene av en keltisk adelsmann, utstrakt på en bronse-sofa, overlesset med – og omgitt av - alt sitt dyrebare jordiske gods. Her var alt han trengte for reisen til det hinsidige. Graven ble datert til ca. 550 BC (tidlig jernalder eller Hallstatt-perioden), med andre ord før den store keltiske ekspansjonen i Europa startet. Forskerne var overrasket over funnet, og måtte revurdere noen av sine tidligere oppfatninger om kelternes samfunnsorden på denne tiden, som nå syntes å fremstå som mer klassedelt enn antatt – sannsynligvis omfattet den også et aristokrati.
Mannen var i 40-årene da han døde, og svært høyreist (183 cm) – et hode høyere enn sine samtidige stammefrender. Gjennomsnittlig levealder på denne tiden var ca. 30 år. Rundt halsen bar han en gullring, og klærne – laget av fargerike og mønstrede ull-tekstiler brodert med kinesisk silke – var festet med vakre og forseggjorte gullbrosjer. Det brede lærbeltet var også dekorert med gullbånd, likedan sliren til kniven han bar i beltet. Rundt håndleddet bar han armringer av gull. Til og med skoene var dekorert med bånd av massivt gull. Blant hans personlige eiendeler var det en hatt av bjerkenever, negleklippere av jern og fiskekroker.
Den mest bemerkelsesverdige gjenstanden var imidlertid ”bronse-sofaen” han lå på. Denne store bronse-sofaen ble båret oppe av 8 kvinnefigurer (1 fot høye), støpt i bronse. Kvinnefigurene balanserte på funksjonelle hjul av jern og bronse. Sofaryggen var dekorert med figurer som utførte en rituell dødsdans, og to hester som dro en 4-hjulet vogn til evigheten. En slik gjenstand hadde arkeologene aldri sett maken til tidligere!
Kelterne sendte sine avdøde til det hinsidige utstyrt med store mengder mat og drikke. I gravkammerets nordvestre hjørne sto det en kjempemessig bronse-gryte – stor nok til å romme 400 liter væske. Oppi denne fant arkeologene en drikkeskål i massivt gull, og de inntørkede restene etter mjød, en honning-basert alkoholisk drikk. Ved siden av gullskålen hang det mengder av drikkehorn rundt på veggene i gravkammeret. På motsatt side av bronse-sofaen sto det en staselig 4-hjulet vogn. Den var overstrødd med slakte- og skjæreredskaper, og bronsetallerkener i flere størrelser. Veggene i gravkammeret hadde vært dekket av overdådige og kostbare tekstiler. Takket være bakteriedrepende oksidanter fra metall-gjenstandene, var de meget godt bevart, og gjorde funnet til det rikeste tekstilfunnet fra denne perioden i hele Europa.
Druidene.
Druidene var en slags prestekaste som hadde stor innflytelse i den keltiske verden. Vår kunnskap om druidenes betydning og praksis bygger vi nesten utelukkende på beskrivelsene til de romerske undertrykkernes historie-skrivere (Tacitus, Diodorus, Strabo, Posidonius), men først og fremst fra Cæsars egne øyevitne-skildringer i sitt verk ”De bello Gallico” (50 BC). Som nevnt var det en keltisk dyd å trene opp hukommelsen, og de hadde stor mistillit til det nedskrevne ord, da de mente at det virket sløvende på hukommelsen. Cæsar mente at druidenes maktsentrum lå i Britannia, mer bestemt på øya Anglesay (Mona) i Irskesjøen. Dersom man greide å ramme dette, ville halve seieren over britene være vunnet. De romerske legionene ble derfor raskt dirigert i retning Anglesay.
Ordet ”druide” (druidai, dryadae, druides) kan være avledet av det greske ordet for ”eik” = drus. Dru kan også bety ”sterk”, mens wid kan bety ”kunnskap”. Trær og hellige lunder inntok en stor plass i kelternes religiøse liv. Ifølge Cæsar var druidene et velorganisert broderskap på tvers av stammene, som møttes en gang om året i bortgjemte skoglysninger, til hemmelige samtaler, og for å velge en ”yppersteprest”. Druidene sto høyt i akt i de keltiske samfunn, som intellektuelle, dommere, spåmenn, astronomer og forbindelsesledd til gudene. Det fantes imidlertid også andre, mindre fremtredende menn – de såkalte vates – som Strabo beskriver som ”seere og naturfilosofer”, og det fantes prestinner.
Cæsar var spesielt imponert over den krevende opplæring en druide måtte gjennomgå. Det forventes at lærlingene skal lære store mengder vers, lover, historier og magiske formularer utenat, og utdannelsen kunne ta opp til 20 år. Druidene var ansvarlige for å opprettholde samfunnets følelse av identitet og kontinuitet. De var voktere av stammens lover og tradisjoner, ble tilkalt for å megle i konflikter, og hadde makt til å utmåle straffer. Det aspektet ved druidenes virksomhet som imidlertid er viet størst oppmerksomhet i historiske tekster er deres rolle som offerprester. Kelterne ofret både mennesker og dyr, noe som skildres med skrekkblandet gru av de romerske historieskriverne, og som taes som bevis på kelternes barbariske vesen. Faktum er at menneskeofringer heller ikke var noe ukjent fenomen i den romerske verden.
Den kanskje mest omtalte praksis var hodekulten. Kelterne hadde en sterk tro på potensen og den magiske kraften i det menneskelige kranium. De kappet gjerne hodene av sine fiender og tok de med seg hjem. Hodene ble enten spikret fast over døråpningen, eller plassert på staker rundt seierherrens hus. Noen stammer dekorerte hodeskallene med gull og brukte dem som drikkebegre, eller oppbevarte dem i kister av ceder-tre. Ofte ble hodeskallene til beseirede fiender båret omkring i beltet, eller hengt om halsen på hestene.
Tid og tro.
I en vingård utenfor den franske byen Coligny ble det i 1897 gravd fram noen bronse-fragmenter, som viste seg å være rester etter en framstilling av den gamle keltiske kalenderen. Da ”puslespillet” møysommelig ble satt sammen, viste det seg at kobbertavlen hadde målt 1,5 * 1 meter, og var inndelt i 16 vertikale kolonner med informasjon om årstider og værforhold. Coligny-kalenderen ble anslått å stamme fra det 1. århundre BC, fra en tid da den Julianske kalender rigorøst ble tvunget innført i den romerske verden.
Den keltiske kalenderen er en månekalender, hvor månedene ikke begynner ved nymåne, som for de fleste månekalendrene, men ved fullmåne. Coligny-kalenderen er således ingen ”naturlig” kalender. I en naturlig kalender er det observasjonen av nymånen som innleder en ny måned, og observasjonen av solvervet som innleder et nytt år. De neolittiske steinobservatoriene (Stonehenge) og passasjegravene ble bygget for å kunne fastslå de nøyaktige solvervs- og jevndøgnspunktene. I Coligny-kalenderen har man i stedet benyttet en matematisk regel for å bestemme nyåret, tilsvarende skuddårs-regelen i den Gregorianske kalender som vi bruker i dag, ved å regne 30 år lik 371 måneder. Coligny-kalenderen mister nesten 1 1\2 dag på de 30 årene, så den er ikke så bra matematisk sett som den Gregorianske. Den Julianske, som romerne opptok fra egypterne på omtrent samme tid, kommer snaut 1\4 døgn på forskudd på 30 år, så også den er litt bedre, men Coligny-kalenderen er et fremskritt i forhold til en ren solkalender med 365 dager hvert år, som mister mer enn 7 dager på 30 år.
Kelterne regnet tiden i netter i stedet for dager (Jmfr. Fortnight = 14 dager). Femten netter utgjorde månedens lyse tid (voksende måne), mens 15 netter utgjorde månedens mørke tid (minkende måne). Det keltiske året var inndelt i fire årstider som hver ble innledet med en festival. Året begynner på høsten med måneden samonios (frøfall) :
|
Samonios Dumannios Anagantios Riuros Ogronios Cutios Giamonios Simivisionios Equos Elembiuos Edrinios Cantios |
okt / nov nov / des des / jan jan / feb feb / mar mar / apr apr / mai mai / jun jun / jul jul / aug aug / sep sep / okt |
Frøfall Det dypeste mørke Kuldetid Bli hjemme – tid Istid Vindtid Skudd-tid Lystid Hestetid Krevetid Voldgift-tid Sang-tid |
Liksom året begynner på høsten, begynner døgnet ved solnedgang. Derfor begynner feiringen av en høytid kvelden før selve høytidsdagen, for eksempel som ved julaften hos oss. Den største festivalen i året var nyttårsfesten, der man startet feiringen kvelden før 1. november. Den het Samain og markerte slutten på innhøstingen og begynnelsen på vinteren. I våre dager feires den som allehelgendagen eller Halloween. På denne dagen oppsto orden fra kaos den gang verden ble skapt. Man trodde at de dødes ånder ble sluppet fri denne kvelden, og det var derfor viktig å forbygge den overhengende faren med massive ofringer. Den neste i rekken av årets festivaler var Imbolc som ble holdt 1. februar. På denne tiden ble vår-lammene født og søyene gikk med melk. Fruktbarhets-gudinnen Brigit eller Brigantia var festivalens beskytter. Den nest største festen i de keltiske land var maidagen eller Beltaine (etter skytsguden Belenos). Den ble holdt til druidenes ære, men var også en fruktbarhetsfest for å feire at frø og planter nå var satt i jorda, og at kveget ble sluppet ut på beitemarkene. På denne dagen utførte druidene sine renselses-ritualer, blant annet ble kveget drevet igjennom røyken fra store bål. Den siste festivalen i det keltiske året var Lugnasa, som begynte i midten av juli og varte til midten av august. Lugnasa var en innhøstnings-festival. Som under maifesten var det guden Belenos som var skytshelgen, men ved midsommer skiftet han navn til Lug (Irland), Lugus (Gallia), Lleu (Wales).
Døgnet deles videre opp i 8 vakter, som varer i 3 timer hver. I moderne walisisk kalles vaktene :
|
Dewaint Pylgeint Bore Anthert Nawn Echwydd Gwechwydd Ucher |
Midnatt (22.30 - 01.30) Gryning (01.30 - 04.30) Morgen (04.30 – 07.30) Dampmangel (?) – (07.30 – 10.30) Middag (10.30 – 13.30) Hvile (13.30 – 16.30) Skumring (16.30 – 19.30) Forsvinning (overskyet) (19.30 – 22.30) |
Det er ikke uten videre enkelt å beskrive kelternes gudeverden. For det første varierte den sterkt fra land til land, fra distrikt til distrikt – og over tid, under påvirkning av blant annet romersk kultur. Forskere har registrert over 400 guder. Gudsdyrkelsen foregikk i tillegg på ulike nivåer. Hver familie kunne ha sine private husguder (som romernes penater og larer) til beskyttelse av hjem og familie. Kelterne trodde på gjenfødelse og reinkarnasjon, noe som understøttes av flere gravfunn, der avdøde blir gravlagt med sitt jordiske gods og gull, og forsynt med mat og drikke til reisen. Noen guddommer går imidlertid igjen som svært sentrale over store deler av den keltiske verden :
Lugh
(av irsk for ”skinnende lys”) går bl.a. igjen i flere stedsnavn, f. eks.
Lugdunum (Lyon). Han kan ha vært en solgud, og var også knyttet til ravnen (lugos). Han ble dyrket fra Irland til Spania. Jmfr. den keltiske festivalen Lughasa (1. august).
Belenos
(”Lys” eller ”Strålende”). En gallisk solgud og helbreder. Knyttet til Mai-festivalen Beltaine.
Cernunnos
(Den ”hornede”). Dyrenes herre. Avbildet bl.a. på den berømte Gundestrup-gryten.
Camulos.
Krigsgud i Britannia og Gallia.
Epona.
Gallisk heste- og fruktbarhets-gudinne.
Andastra.
Icenernes seiersgudinne.
Lenus.
Treverisk legegud.
Sucellus.
Den ”gode nedslåer”, hammergud. Beslektet med den irske guddom Dagda.
Taranis.
”Tordneren”. En gåtefull himmelgud. (Tor ?).
Teutates.
”Stammens gud”. Kanskje fellesnavn på flere guder. Jmfr. teutoner = deutschland.
I motsetning til i den klassiske verden, forestilte kelterne seg ikke sine guder i menneskelig skikkelse før sent i jernalderen. Det er nesten ikke funnet noen gudebilder eller gudestatuer fra før denne tid. Den keltiske hærføreren Brennus, som inntok orakelet i Delfi ca. 390 BC spottet gudestatuene han så der. Etterhvert som keltisk kultur ble påvirket av den romerske, skjedde ofte en slags integrering av guddommene i de to kulturer. Mars ble identifisert med Lenus, Minerva med Sulis, Merkur med Rosmerta, osv. (Dette religiøse integrerings-fenomenet sees også bl.a. i India, der Buddha er blitt en av den hinduistiske guden Shivas reinkarnasjoner).
Gundestrup-gryten.
I 1891 ble det fra en torvmyr i Nord-Jylland gravd fram et av de mest bemerkelsesverdige funn fra keltisk bronsealder. Gundestrup-gryten av sølv var 70 cm i diameter, og besto av rikt dekorerte og uthamrede paneler både innvendig og utvendig. Sentralt i bunnen av gryten er det et bilde av en døende okse. Forskere har tidfestet gryten til ca. 100 BC, og mener den ble fraktet hit som krigsbytte fra et sted i Sentral-Europa. Trolig har den vært lagt i myren som en offergave til de keltiske gudene. Forskere knytter de rike billedframstillingene til et gammelt Irskt episk sagn – Táin Bó Cuailnge (Kvegtyveriet på Cooley) – som ble nedtegnet av irske munker på 700-tallet. Myten som beskrives i sagnet er trolig basert på ennå eldre kontinental myte. Gryten oppbevares i dag i det Danske Nasjonalmuséet i København.
Irland – den siste keltiske utpost.
Som i Britannia utviklet Irland i de siste århundrer f.Kr. sin egen versjon av La Tène – kulturen. Flyktninger fra interne stridigheter i Britannia og Gallia har trolig befolket landet fra sen jernalder. Kunsthåndverket når sitt kvalitetsmessige høydepunkt i det 2. og 3. århundre e. Kr. Kunst-gjenstandene som er funnet er rikt dekorerte med intrikate, særegne flette-mønstre, og har senere utgjort prototypen på keltisk kunst. Egentlig var denne kunstformen en sammensmeltning av flere kunstretninger, med elementer både fra den skytiske og nordiske ”dyrestilen” og fra den angelsaksiske og piktiske tradisjonelle kunsten. Det oppsto også etter hvert en egen klasse håndverkere i Irland – munkene. De har etterlatt seg praktfulle illuminerte håndskifter, som for eksempel ”Book of Durrow” (ca. 680 AD) og ”Book of Kells” (ca. 800 AD). Kunstnerne som arbeidet med meget enkle redskaper, var i stand til å oppnå slående virkninger. Håndskriftenes sider var i vellum
(fint pergament) fremstilt av huder fra kalver og får. Dusinvis av dyr må ha gått med for å framstille en eneste bibel. Pergament-sidene er tegnet og fargelagt med forskjellige penner og pensler, etter nøye forberedelser med linjaler og passere. Sidene er til slutt innbundet i praktfulle bind.
Irlands apostel – St. Patrick – kristnet øya omkring år 400 AD, og på kort tid blomstret den irske kirke opp til å bli et av datidens førende læreseter. Studenter fra hele Europa strømmet til de irske klostrene for å lære. Irske eremitt-munker søkte frelsen på toppen av fjerne klipper ved Britannias og Irlands kyster, mens andre vandret omkring og forkynte evangeliet til keltere i det sydlige Irland, piktere i nord, og til germanske og angelsaksiske bosettere i Britannia. Den keltiske ”gullalderen” opphørte med invasjonen av de nordiske vikingene, som invaderte Dublin i 795 AD.
En særegen skriftform – Ogham – ble også utviklet på denne tiden. Den besto av enkle streker, og var – som runene – lette å skjære inn i tre eller stein. Hver bokstav i Ogham-alfabetet knyttes opp til et bestemt tre eller en plante, som hver og en har en bestemt religiøs betydning. Alfabetet består av 20 bokstaver og treslag :
| Bokstav | Navn | Uttale | Treslag | Latinsk navn |
| B | Beth | BBEH | Bjørk | Betula pendula |
| L | Luis | LWEESH | Rogn | Sorbus aucuparia |
| N | Nion | NEE-uhn | Ask | Fraxinus excelsior |
| F | Fearn | FAIR-n | Or | Alnus glutinosa |
| S | Saille | SAHL-yuh | Pil | Salix spp. |
| H | Huath | HOO-ah | Hagtorn | Crataegus spp. |
| D | Duir | DOO-r | Eik | Quercus robur |
| T | Tinne | CHIN-yuh | Kristtorn | Ilex aquifolia |
| C | Coll | CULL | Hassel | Corylus avellana |
| Q | Quert | KWAIRT | Eple | Malus sylvestris |
| M | Muin | MUHN | Vinranke | Vitis vinifera |
| G | Gort | GORT | Bergflette | Hedera helix |
| Y | Ngetal | NYEH-tl | Siv | Phragmites communis |
| Z | Straiff | STRAHF | Slåpetorn | Prunus spinosa |
| R | Ruis | RWEESH | Svarthyll | Sambucus nigra |
| A | Ailm | AHL-m | Edelgran | Abies alba |
| O | Onn | UHN | Gulltorn | Ulex europaeus |
| U | Ura | OO-rah | Lyng | Calluna vulgaris |
| E | Eadha | EH-yuh | Poppel | Populus tremula |
| I | Idho | EE-yoh | Barlind | Taxus baccata |
Kilder og lenker.
Simon James :
”The World of the Celts” (Dansk utgave, 1994).
Duncan Norton-Taylor :
“The Celts” (Time-Life Books, 1980).
Kelterne
What we don't know the ancient Celts
The Celts
