Første gang vi hører om utvinning av granitt i dette området er i 1842. Dette året ble byen Hamburg i Tyskland herjet av en voldsom brann. Etter denne brannen lå over 4000 hus i aske, og man trengte desperat bygningsmateriale til kaier, kanaler og hus. En tysker ved navn Waitz reiste fra Hamburg til Fredrikshald (Halden). Det nevnes at han - for å få ned drifts-kostnadene - benyttet slaver fra Fredriksten festning til arbeidet. Steinen ble fraktet med skip fra Fredrikshald til Hamburg.

Telemarkingen Ole Berntsen Sanderød var den neste som meldte sin interesse for steinbruddene langs Iddefjorden. I 1866 kjøpte han et stort fjell ved fjorden (Skottene - malen), og satte i gang med produksjon av gatestein. Steinen ble fraktet til Kristiania med seilskuter.
I 1872 ble driften overtatt av ingeniør Thorvald Heiberg, som ansatte Ole Berntsen Sanderød som formann. I løpet av 1870 - 80 årene ble steinhoggeriet betydelig utvidet. Interessentskapet Haldens Stenhuggeri ble opprettet som Norges første eksportfirma i denne bransjen. Firmaet gikk senere opp i De Forenede Stenhuggerier, som drev steinbrudd både i Norge og Sverige fram til 1904.I 1904 ble den norske delen av steinbruddet overtatt av British Norway Granite Co.

I 1873 hadde en tysker ved navn Georg Lüttensee også startet steinproduksjon på Liholt ved Iddefjorden. Hans landsmann W. Werner gikk i kompaniskap med Lüttensee i 1881. Sammen drev de sin virksomhet på begge sider av fjorden fram til 1893, da firmaet ble overtatt av N.S. Beer & Co. Dette ble etterhvert den største bedriften ved Iddefjorden.

Rundt 1910 hadde firmaet British Norway Granite Co omkring 200 mann ansatt ved steinbruddene på Bakke, og på Liholt arbeidet det om lag 300 mann for Lüttensee. Ellers hadde N. S. Beer folk i arbeid i steinbrudd ved Osdalen, Fagerholt og Hov. Blant dem som var ansatt på Fagerholt var min oldefar og min farfar.

Tallet på steinhoggere steg stadig, og i 1914 var det ca. 2000 mann sysselsatt langs Iddefjorden. Det meste av steinen ble eksportert til Storbritannia, men steinen ble fraktet over hele verden – helt til Latin-Amerika og Sør-Afrika. Under 1. verdenskrig kom det til stillstand i produksjonen av stein langs Iddefjorden, og folk var tvunget til å søke arbeid andre steder. I 1915 – det året min far ble født – flyttet min bestefar med familien til Greåker for å begynne i steinbruddet der. Her slo han seg ned med kone og to små barn i et lite hvitt hus på Greåkerfjellet. Produksjonen her varte til ut i 30-årene.

30-årene var preget av arbeidsløshet og nødsarbeid. Stein-settingen av Iddeveien var blant de nødstiltakene som ble igangsatt. Min grandonkel Ferdinand og hans to sønner Harry og Henning var med på dette. I dag er dessverre denne flotte steinsatte veien dekket av asfalt. Det var nettopp asfaltindustrien som ble steinindustriens svøpe – estetikken måtte vike for teknikken og framskrittet. Steinen ble også benyttet til gravmonumenter og skulpturer. Den mest kjente skulpturen som ble hogd i stein fra Nokkedalen ved Iddefjorden er Monolitten i Vigelandsparken. Den enorme steinblokka ble fraktet med båt til Kristiania i 1926.

Under krigen fattet tyskerne ny interesse for steinbruddene ved Iddefjorden, og en del av Hitlers gigantomane planer for gjenoppbygningen av det Tredje Riket skulle realiseres med materiale herfra. Hitlers sjefsarkitekt Albert Speer rakk å ta opp bestilling på en del monumenter før krigen var slutt. Påbegynte arbeider kan sees enkelte steder langs fjorden.

I dag er Fagerholt Monumenthoggeri det eneste bevarte steinhoggeriet ved Iddefjorden. Stedet ble anlagt av N. S. Beer i 1938, og det foregikk bearbeiding av stein her til langt ut på 1990-tallet. På stedet finnes hoggeskur, Norges første steinwire-sag, kran, ny og gammel sliperibygning, rester etter skriftverksted. Spisebrakke, kontor og et kompressorhus. Kompressorhuset er oppført med såkalt ”Hitler-stein”. Råvarene ble hentet fra nærliggende steinbrudd, eller importert. De siste årene foregikk det først og fremst hogging av gravsten. Fagerholt Monumenthoggeri ble åpnet som museum i august 2000.

Steinindustrien i dag.

En annen viktig grunn til at steinindustrien etter hvert nesten opphørte, var at konkurransen fra utlandet tiltok. Stein ble importert fra land med billig arbeidskraft i den tredje verden, for eksempel India og Kina. Den nye Rådhus-plassen i Oslo er brolagt med indisk og kinesisk stein.
I 1995 ble ca. 12 000 m3 av plassen belagt med 40 000 håndhogne heller av granitt fra India. I 1997 ble det satt i gang steinlegging av nye 6 000 m3 med kinesisk granitt.
De 700 indiske arbeiderne ved steinbruddet i Madras brukte ett år på å produsere steinen, og ble lønnet med 7 – 25 kroner dagen. Man kunne utmerket godt ha valgt stein fra Oslo-området til denne jobben. En spesiell granitt-type – nordmarkitt – finnes i store mengder, bl.a. i Grorud-området. Nordmarkitt er også Oslos fylkesstein. I de nye EØS-reglene er det imidlertid fastsatt at alle store offentlige prosjekter må ut på anbud.

I dag har steinhogger-yrket fått en yrkesbetegnelse – Steinfagarbeider. Steinhoggerfagene ble underlagt Lærlingloven i 1957, og var den gang inndelt i de fire grenene : Finsteinhugger, Kantsteinhugger, Gatestein-hugger og Steinsliper. I dag er opplæringen inndelt i : Bruddvirksomhet, Skiferindustri, Bearbeiidingsindustri og Montering, med fordypning i ett av områdene. Bransjen i dag består av mange små og mellomstore bedrifter som er spredt utover landet. Steinbransjen er i dag høyt mekanisert og konkurrerer på et internasjonalt marked.

For å bli steinfagarbeider må man først ha Grunnkurs i Byggfag (1 år). Deretter Videregående kurs (VK I) i Steinfag (1 år), for til slutt å få opplæring innenfor en bedrift i Steinfaget (2 år som lærling). Det er i dag kun to skoler i landet som tilbyr VK I. Den ene ligger i Vestfold (Kilden videregående skole), og den andre i Hordaland (Voss vidaregåande skule).

En skildring av steinhoggerlivet rundt århundreskiftet.

(Av Arthur J. Berby, f. 1892 i Idd. Fra serien I Manns Minne Daglegliv ved hundreårsskiftet, Det norske Samlaget, Oslo 1968).

Faren var bl.a. steinhogger. Fortelleren kom på skole i 1899. Allerede til den første skoleferien hadde faren funnet jobb til ham. Han skulle til en av husmannsplassene som gjeter. Etter noen rystende opplevelser der rømte han andre dagen og fikk slippe gjeterjobben. Faren bestemte da at gutten skulle være med ham til ”fjellet” (steinhooggeriet).

Når jeg tenker tilbake på dette i dag, begriper jeg ikke at det virkelig gikk an å behandle et barn på denne måten. Den gang reflekterte jeg sikkert ikke særlig over det. Min fire år eldre bror hadde jo også for lengst begynt for godt i steinhoggeriet, på samme måte som andre jevnaldrende, men det var visst ingen som var trukket dit fullt så tidlig som meg.

Det ble altså å hoppe fra sengehalmen klokka halv seks om morgenen og få på seg klærne og tretøflene, og så ”gjespe” i seg en kopp med tynn kaffe og et par skiver brød med margarin og sukker på. Klokka kvart på seks burde en starte, for det var tre kvarters vei til ”fjellet”. Arbeidsdagen skulle helst begynne ved halv sju-tida, selv om det ikke var noen som helst bestemmelse om arbeidsdagens begynnelse og slutt.

”Fjellet” var en kolle (Stenbudalskollen) på ca. 200 m.o.h., så det var drøy stigning opp dit. Selve toppen hvor steinbruddene lå, var forblåst og praktisk talt uten vegetasjon, og var absolutt ikke noe ønskested vinterstid. Men nå var det sommer og vidunderlig skjønt her oppe. I klart vær kunne en se hele Iddefjorden nordover, og mot øst og vest kunne en også se milelangt.
Jeg fikk god tid til både å se og høre, for det var visst ikke meningen at jeg skulle begynne å hanskes med de forskjellige slags verktøy foreløpig. Jeg ble satt til å samle tørrkvist og annet som var å finne til brensel for kaffekokingen, og hente vann til samme formål, men ellers ble det bare å drive dank og slikke sol. Følgelig ble det også god tid til å kikke litt rundt i de forskjellige bruddene. Det var ikke så overvettes mange. Det var et av de mindre steinhoggeriene dette, visstnok med rundt 30 mann pluss en del gutter. Grensen gikk like ved kollen, og omtrent halvparten bodde i Norge og de andre i Sverige. Som regel arbeidet to mann sammen. Jeg hørte aldri annet enn at det hersket et godt og kameratslig forhold mellom dem alle.
Når riktige storblokker ble kilt ut av fjellet, ble dette oftest hjulpet på med et mineskudd med krutt midt i kilesømmen. Når denne eksplosjonen hørtes, ble det snart folksomt rundt eksplosjonsstedet. Da kom gjerne alle fra de nærmeste bruddene. De kom ikke bare av nysgjerrighet for å se hvordan det var gått. Nei, det viste seg at det alltid når en slik kjempeblokk var kilt ut, måtte mange mann og mange spett til for å få den veltet, slik at videre oppdeling (med videre kiling) kunne foregå. De hadde derfor like godt tatt med hver sitt spett med det samme.

En ting som det er hyggelig å tenke tilbake på i dag, er at tyveri var et nærmest ukjent begrep, ikke bare steinhoggerne imellom, men også når det gjaldt de nærmeste områdene.
Hver enkelt steinhogger måtte ha et meget rikholdig utvalg av verktøy : Det var kilebor og kiler, feisler og slagere, piggmeisler og flatmeisler, pigghakker og bredhakker, banestempler og slegger, måkere og klyvere, krushamrer og riflehamrer, spett og minebor. Mange av disse tingene måtte det være mange av, slik at en slapp å springe til smeden hver dag. Det var verktøy for mange flere penger enn en mann kunne tjene på en måned. Og aldri så jeg noe bli låst ned. Det lå over hele bruddet der det var brukt om dagen, til det skulle brukes neste dag, uten at en tenkte på at noe kunne bli borte. Dette på tross av at det faktisk var noe av en allfarvei med folk til fots tvers gjennom bruddet. Hvordan det egentlig begynte, har jeg visst aldri kommet i hu. Det første jeg husker om dette, er at jeg slo feil og deiset til handa mi like innenfor tommelgrepet så den visnet helt vekk, og at jeg krøket meg sammen og gjemte den vekk så ingen skulle merke fadesen. Jo, jeg hadde virkelig begynt med begynnelsen som steinhogger. Og det var å bore kilehull. Det jeg hadde begynt med var imidlertid de aller minste borehullene til den siste kløvingen før emnene havnet på hoggebenken.. Hullene måtte være fire tommer dype, men ikke stort over halvtommen i diameter, så borene ble jo ganske små, og feiselen til å slå med var nok heller ikke nettopp kjempestor.
Men likevel ! Hendene som skulle holde boret og snu det så det kunne bli et rundt hull, og som skulle gripe om skaftet og få feiselen til å ramme boret slik at det ble hull av det, de var jo bitte små. Om det ble vannblemmer i høyrehanda av feiselskaftet, husker jeg ikke. Men så husker jeg til gjengjeld så mye tydeligere hvor forskrekkelig jeg slo den venstre handa. Særlig var det knoken på tommelfingeren det gikk ut over. Den ble skinnflådd gang på gang. Og det eneste legemiddel, som for øvrig var ganske virkningsfullt, var å drysse borgrus over såret; da stoppet det å blø, og det la seg straks rue (skorpe) over. Så var det å riste vekk tårene og begynne å hamre forsiktigere. Men som regel ble forsiktigheten snart glemt, og så var knoken like blodig igjen. Eller frykten for å ramme den såre knoken resulterte i at jeg slo feil til andre siden, slik at jeg fikk to like såre knoker.

Hvor lang tid det tok før jeg lærte å treffe boret skikkelig, husker jeg ikke. Jeg vet bare at da jeg begynte på skolen etter ferien og bare kunne komme til ”fjellet” hver annen dag, var jeg blitt så ivrig og såpass flink at jeg kunne ta på meg å bore også for andre steinhoggere. Og det var mye morsommere, for da fikk jeg 4 øre pr. hull, mens jeg aldri fikk noe når jeg boret for far. Men av ham hadde jeg jo fått opplæringen som nå satte meg i stand til å tjene penger.
Arbeidet var ikke så helt liketil. Steinhoggeren risset opp kilesøm etter rettskive, og hogg deretter en likeså rett meiselrand og merket av for kilehullene som skulle bores. Hullene måtte plasseres absolutt midt i denne meiselranden, slik at de sto snorrett etter hverandre. Dertil måtte hullene være absolutt runde. Og det kom slett ikke av seg selv. For en nybegynner ville de like gjerne, eller helst, bli trekantet, og så ble det umulig å få kilen til å sprenge rett, slik den skulle, med den følgen at emnene ble bulket og forårsaket et veldig merarbeid ved hoggingen. I takt med øvelsen og treningen ble den ene rekord etter den andre slått, inntil jeg en dag sprekkeferdig av stolthet kunne komme hjem og fortelle at jeg hadde boret 20 huller, og dermed tjent den, etter den tids forhold, respektable sum av 80 øre. Dette skjedde imidlertid først våren etter at jeg hadde fylt ni år om høsten.

Våren 1907, 14 år gammel, arbeidet han igjen i sin fars brudd :
Her var nok av større og mindre blokker løsskutt og oppdelt, men de måtte kiles og kløves videre for å bli emner til gatestein. Av gatestein ble det i den tiden hogd flere dimensjoner, fra 6 * 6 tommer til 4 * 4 tommer og med varierende lengde, ned til de bitte små som ble kalt ”knott”, og som skulle være 4 tommer hver vei. Som steinkjører hadde jeg hatt øynene med meg i alle bruddene hvor vi hentet stein, og hadde oppsnappet mange tips om framgangsmåten og den rette bruk av det rette verktøyet ved de enkelte operasjoner. Og jeg tror faktisk at jeg imponerte far en smule ved at jeg klarte å få de rette mål og vinkler på de enkelte dimensjonene, men han var like misfornøyd med at jeg ikke la nok arbeid på hver enkelt stein, slik som han hadde for vane. Jeg påsto imidlertid at jeg hadde sett så mye av gatestein at jeg mente det ikke var nødvendig å ”gnu” den så mye. Men det resulterte nok i at jeg likevel måtte legge mer arbeid på steinen enn vanlig, og det ble et veldig slit.
Arthur Berby, som har forfattet denne skildringen, var født det samme året som min farfar (1892). Trolig kjente de hverandre, og kanskje gikk de til og med i samme klasse på skolen. Iallfall gjorde de sikkert stort sett de samme erfaringene, og delte de samme opplevelsene i steinhoggermiljøet ved Iddefjorden rundt århundreskiftet.

Steinhuggerdagene ved Iddefjorden.