Iona og Lindisfarne

På hver sin side av det nordlige Britannia ligger de hellige øyene Iona og Lindisfarne. Begge har de lokket til seg både arkeologer, historikere og pilegrimer opp gjennom århundrene, og begge ble utsatt for vikingenes herjinger på slutten av 700-tallet. Faktisk er det angrepet på klosteret i Lindisfarne i 793 AD som har fått den tvilsomme æren av å innlede den såkalte vikingtiden. Iona, som ble angrepet to år senere, er mest kjent som misjonæren Columbas (St.Colmcilles) base under kristningen av det nordlige Britannia, men også som det endelige hvilested for en rekke skotske og norske konger (dvs. Dublin- og Suderøykonger).

Lindisfarne (Holy Island).

Utenfor kysten av Northumbria (Nordimbraland) i Nord-England ligger en flat øy – Lindisfarne - som bare kan nåes ved lavvann via en landtunge fra fastlandet. Egentlig er den altså en halvøy, og går i dag også under navnet Holy Island (den hellige øya). Den tilhører en liten øygruppe som kalles Farne øyene. På en liten høyde som vender ut mot havet ble det i middelalderen bygget en borg – Lindisfarne Castle. Kystlinjen ellers består for det meste av lave sandbanker – ypperlig egnet til landstigning fra de slanke vikingskipene. Midt på øya kan man se ruinene etter det gamle klostersamfunnet som engang holdt til her ute. Ruinene man ser i dag stammer vesentlig fra det 12. århundre, så vikingenes strandhugg hindret ikke at klosteret ble gjenoppbygd. Virksomheten fortsatte som før, men minnet om hedningenes herjinger satt lenge i og gjorde munkene vaktsomme.

Kosteret på Lindisfarne Lindisfarne Castle Northumberland

Da dette fredelige klostersamfunnet plutselig ble rykket opp med roten en junidag i 793, vakte det stor oppstandelse utover Britannias grenser, og de skriftlærde munkene var raskt ute med sine bibelske tolkninger av hendelsen. Ikke noe sted er det referert til at det var skandinaviske vikinger som var de ansvarlige for disse raidene. Noen forskere hevder endog at det like gjerne kunne dreie seg om frisiske hevnaksjoner mot Karl den stores sverdkristning av Friesland (Heyerdahl & Lillieström, ”Uten grenser”, 1999). Hendelsen er beskrevet slik i den angelsaksiske krønike fra året 793:

”I dette året opplevde innbyggerne i Northumbria illevarslende tegn: himmelen ble opplyst av lyn som etter hvert forvandlet seg til ildsprutende drager som fløy gjennom luften. Etter dette omen ble landet rammet av stor hungersnød; og litt senere samme år, den 8. juni, ble Guds kirke på Lindisfarne ødelagt av plyndrende hedninger som voldtok og slaktet ned folket.”

En mer detaljert skildring finner man i ”History of the Church of Durham” nedskrevet av munken Simeon:

”Og så kom de til kirken i Lindisfarne, la alt øde med blodig plyndring, trampet på de hellige steder med skitne føtter, gravde opp altrene, og stjal alle skattene i den hellige kirken. De drepte noen av brødrene; noen førte de med seg i lenker; mange ble jaget ut, nakne og med skjellsord haglende over seg; og noen ble druknet i havet.”

Ved Karl den Stores hoff i Aachen i Frankrike mottok den lærde munken Alkuin nyheten om angrepet. Angelsakseren Alkuin var født i York i Northumbria i 735, og ble kjent med Karl den Store på en pilgrimsreise til Roma i 781. Han fikk da tilbud om en stilling ved hoffet, der han blant annet skulle undervise kongebarna. Alkuin kjente personlig en del av munkene i Lindisfarne-klosteret, og brevvekslet med en prest der ved navn Biutta. Angrepet gjorde et slikt voldsomt inntrykk på ham at han skrev ikke mindre enn fem brev til England, blant annet til kong Aethelred selv, der han ga uttrykk for sin avsky og fortvilelse. Han rettet imidlertid sin vrede mot angelsakserne og ikke mot vikingene. De fikk som fortjent, mente han, etter lang tids syndefull atferd. Dette var guds straffedom.

Vikingplyndring

Hvor kom så disse hedningene fra? De fleste forskere heller i dag til den teorien at det måtte dreie seg om folk av norsk avstamning, selv om det også er de som hevder at de var dansker eller saksere. Alkuin, Simeon, m.fl. forteller at de kom nordfra (”from the north”). Sannsynligheten er dermed størst for at dette virkelig dreide seg om nordmenn. De kom derimot ikke direkte fra Norge, men hadde trolig sitt utspring fra norske baser på Orknøyene eller Shetland. Klostrene var bygget av tre, og gamle annaler og brev forteller at de ble delvis nedbrent av vikingene. Befolkningen på øya besto av menn i alle aldre – også unge gutter under opplæring, og det fortelles at mange av dem ble ”ført bort i lenker”. Det måtte da også være disse unge guttene som ble utsatt for de voldtekter det berettes om under angrepet.*

*Seksuelle forhold mellom gutter og menn var vanlig og akseptert under vikingtiden, men man skilte mellom den aktive og passive part i et forhold. Den passive part ble ofte hånet, spesielt dersom han fortsatte å forfølge sine lyster. Det oldnordiske begrepet argr (ragr eller ergi) ble brukt som nedsettende betegnelse for disse individene (les: homofile).

Mange av ungdommene ble høyst sannsynlig solgt på slavemarkeder. I ett av Alkuins brev til Abbeden i Lindisfarne lover han å forsøke å påvirke Karl den Store til å utveksle disse unge munkene i bytte med gisler fra Saksland og Friesland. Dette foretagendet ble det imidlertid aldri noe av.

Vikingene røvet med seg det de kunne finne av verdisaker fra klosteret, men det var to sentralt viktige kunstskatter som ble oversett – den vakre håndskrevne og illuminerte bibelen ”The Lindisfarne Gospels” og den sirlig utskårede eikekisten der relikviene etter St. Cuthbert ble oppbevart. Lindisfarne-evangeliet kan i dag beskues i British Museum i London, mens St. Cuthberts levninger er oppbevart i katedralen i Durham, dit de ble fraktet noen år etter vikingraidet.

Lindisfarne Johannes Lindisfarne gospels - front cover Lindifarne Markus

Klosteret på Lindisfarne ble grunnlagt av den irske munken Aidan i året 635. Den daværende angelsaksiske kongen i Northumbria – Oswald – var kristen, og hadde hentet Aidan fra klosteret på Iona. Aidan valgte selv stedet der han ville reise det nye klostersamfunnet. Historien bak kong Oswalds kristning er som følger:

Kong Oswalds far – kong Aethelfrith – var en brutal og hedensk krigerkonge. Han utkjempet mange slag, og var kjent for sin nådeløse framferd, spesielt mot de kristne. Det sies at han en gang massakrerte 1200 walisiske munker mens de bad til Gud om seier i et slag. Han falt omsider selv i et slag, og de fire barna hans, tre gutter og en jente, ble tatt som gisler og sendt i eksil til øya Iona. Her ble Oswald undervist av de irske munkene, og opplært i den kristne tro. Da han ble voksen gjenerobret han sitt fars rike i Northumbria.

Sammen med 12 av sine munkebrødre tok Aidan nå fatt på kristningen av de hedenske angelsakserne. Til sitt misjonærarbeid ble han tilbudt en hest av kong Oswald, men sa han foretrakk å vandre på sine egne ben langs veiene i riket. I klosteret sitt på Lindisfarne begynte han etter hvert å undervise unge gutter i lese- og skrivekunsten, Latin og bibelkunnskap for å utdanne dem til misjonærer. Aidan oppfordret også unge jenter til å utdanne seg og bli nonner, men det var først senere at disse fikk adgang til Lindisfarne. Lindisfarne klosteret vant i denne tiden ry som et senter for kunsthåndverk, der man først og fremst produserte vakre illuminerte bibler.

Kong Oswald var som sine forfedre en krigerkonge, og det var forventet at han skulle dø på slagmarken. Han styrte riket med fast hånd fra sin hovedkvarter i borgen Bamburgh. Han falt til slutt under en strid med erkerivalen Penda av Mercia. Etter hans martyrdød skjedde det en rekke mirakler som førte til at han nærmest ble helgenerklært. Etter å ha tjent som Northumbrias første biskop i 16 år, døde Aidan i Bamburgh i 651 AD. Mange mener at han fortjener ettermælet ”Englands apostel” for sitt livsverk.

Map of Farne Islands Bamburgh Castle

Den mann hvis navn for all framtid er uløselig knyttet til Lindisfarne er munken Cuthbert – senere opphøyet til helgen som St. Cuthbert. Han ble født nord i Northumbria i det samme året som Aidan grunnla klosteret på Lindisfarne (635). Han ble født inn i en velstående angelsaksisk familie, og ble som de fleste gutter på den tiden plassert til oppfostring hos en lærd familie.*

* Dette fostersystemet synes å ha vært vanlig både hos angelsakserne, kelterne og skandinavene på denne tiden. Kroneksemplene innenfor den norrøne kultursfæren er Håkon den gode Adalsteinsfostre, og saga forfatteren Snorre. Fostertradisjonen finner man igjen i gamle irske legender, for eksempel sagnet om Cúchulainn.

Den natten Aidan døde (31.08.651) hadde han et syn som var avgjørende for hans livsløp. Og i en alder av 17 år tok han munkekutten. Han sluttet seg til klostersamfunnet i Melrose som også var grunnlagt av Aidan. Sammen med noen munkebrødre anla han noen år senere et nytt kloster i Ripon. Han avanserte til abbed i sitt gamle kloster Melrose, før han i en alder av 30 år ble abbed i Lindisfarne. Her videreutviklet han sine evner i åndelig helbredelse, og ble raskt svært populær. Etter 10 år i abbedstolen bestemte han seg for å trekke seg tilbake til eremitt tilværelsen på en av de små isolerte øyene i Farne arkipelet. I en alder av 50 år ble han bønnfalt av både kongen og kirken om å vende tilbake til abbediet på Lindisfarne. Han var nå aktiv misjonær i noen år, og reiste mye rundt, før han igjen trakk seg tilbake til sin isolerte øy for å være i fred med Gud de siste årene av sitt liv. Han døde her (Inner Farne) den 20. mars 687 AD.

Pilgrimer begynte å valfarte til graven hans straks han var død, og det gikk ikke lang tid før folk kunne berette om helbredelser og andre mirakler ved gravstedet. Munkene på Lindisfarne bestemte at Cuthberts kjødelige levninger skulle få hvile i fred i jorden i 11 år. Da regnet de med at legemet var forråtnet slik at bare det rene skjelettet var tilbake. På årsdagen for hans død i 698 gravde de ham opp igjen for ”å løfte relikvien eller hostien til tilbedelse og sanktifisering”. Det berømte Lindisfarne evangeliet, som nettopp var fullført, ble da benyttet for første gang i denne andakten. Da kisten ble åpnet gikk det et gisp gjennom forsamlingen – Cuthberts legeme var helt upåvirket av den lange tiden i jorden, og hans helgenstatus var dermed bekreftet.

Det oppsto snart en egen kultus rundt dyrkingen av St. Cuthbert, og Lindisfarne klosteret ble et yndet valfartssted for kristne pilgrimer i nesten 100 år – helt til vikingene slo til i 793. Etter at vikingene dro ble levningene etter St. Cuthbert fraktet i sikkerhet på fastlandet. Etter normannernes invasjon ble det bygget en storslått katedral i Durham, der man plasserte relikviene bak høyalteret. Det hører med til historien at da man gjenåpnet kisten i 1827 ble det funnet et skjelett.

Da jeg besøkte klosterruinene på Lindisfarne sommeren 2002, undret jeg meg litt over den fullstendige mangel på markering eller informasjon om den fatale hendelsen som fant sted her i 793. Stedet var fortsatt primært et religiøst valfartssted, og jeg møtte blant annet en stor delegasjon fra Det norske Bibelselskap. De dystre ruinene av middelalderkirken i rød værbitt sandstein med sine romanske bueganger dominerer det gamle klosterstedet. Rundt kirken ser man restene etter abbediet og de andre kloster fasilitetene. Det eneste arkeologiske spor etter vikingenes nærvær her er restene av en billedstøtte – Lindisfarne-steinen. En kopi av denne steinen (originalen står i British Museum) er plassert på en roterende plattform sentralt i det lille museet i landsbyen. Det forestiller en rekke med 7 hjelm- og brynjekledde krigere med trange bukser, som alle (unntatt førstemann) står med hevet sverd eller øks. Steinen ble funnet i klosterruinene for ca. 50 år siden, og er blitt tolket som et memorandum etter vikingraidet i 793. På baksiden er det hugget inn noen kristne symboler – et kors, sol, måne, et par sammenfoldede hender og et par munker i bønn. Stilistisk kan motivene på steinen tilbakeføres til 800-tallet, og hovedmotivet kan likne på tilsvarende motiv funnet på steiner i Skandinavia. Våpnene og brynjene minner iallfall sterkt om de som ble båret av vikingene på den tiden.

Lindisfarne 1 Lindisfarne Stone Lindisfarne 3

Iona

Da den irske munken Columba eller Colmcille (= duen) steg i land på øya Iona i året 563 AD, hadde den allerede i flere hundre år vært et sentralt kultsted for de gamle keltiske druidene. Iona, som i dag tilhører de Indre Hebridene, hadde også en sentral plass i det norske Vesterhavsriket. Vikingene kalte øya for Ilkolmkill.

Map of Mull and Iona

Øya er liten, bare 5 1\2 km lang og 2 1\2 km bred, og ligger utenfor den betydelig større øya Mull. For å komme dit må man ta ferje fra Oban i Skottland til Mull, deretter reise ca. 1 time med buss tvers over øya, gå over i ny ferje til Iona. Som ellers i Skottland og Irland er klimaet fuktig og ustabilt året rundt, og selv om dagen begynner med en regnskur, kan det i løpet av få timer klarne opp til strålende sol. Ferjeleiet ligger like ved klosterruinene, og bosetningen er vesentlig konsentrert rundt øyas store attraksjon. Til sammen er det ikke mer enn 70 hus på hele øya. De første ruinene man passerer når man går i land fra ferja er restene etter et nonnekloster som ble grunnlagt i 1203 av Reginald MacDonald of Islay – Lord of the Isles. Det ble drevet av Benediktinerordenen. Klosteret er ikke stort, og man får et godt inntrykk av hvordan de må ha levd. Ruinene er omkranset av restene av det som en gang måtte ha vært en vakker klosterhage.

Iona Abbey Kongegraver fra Reilig Oran St. Oran's Chapel

På veien til katedralen (påbegynt 1203) og ruinene av hovedklosteret, passerer man St. Orans kapell, som er den eldste intakte kirkebygningen på øya, reist av den legendariske Somerled, Lord of the Isles, ca. 1150. Kapellet er omgitt av den hellige gravlunden – Reilig Oran. Her hviler de jordiske levninger etter 60 konger – 48 skotske, 4 irske og 8 norske. Den legendariske Macbeth ligger også gravlagt her. Magnus Berrføtt (konge i Norge 1095 – 1103) var blant de som besøkte øya på sitt herjingstokt til Vesterhavsøyene. Skalden hans, Bjørn Krepphendt skildrer dette toktet slik:

Ilden over Ljodhus* leikte høyt mot himmelen.
Vidt om flyktet folket,
av husene steig flammen.
Kongen fór over Ivist*
med ild og farget sverdet
i blod, bøndene måtte
miste liv og rikdom.

Ravnemetteren kom så
til Skid* og skjente og brente.
Vargen glad sine tenner
på Tyrvist* farget røde.
Grenlandskongen fikk mange
møyer i sør til å gråte.
Hell skotteskremmeren fulgte.
Folket på Myl* flyktet.

* Ljodhus = Lewis
* Ivist = North Uist
* Skid = Skye
* Tyrvist = Tiree
* Myl = Mull

Snorre skriver videre:

Kong Magnus kom med hæren sin til Den hellige øya; der gav han grid og fred til alle menn og all deres eiendom. Folk forteller at han ville lukke opp den lille Kolumkillekirken. Kongen gikk ikke inn, men lukket straks igjen kirkedøra og låste den, og sa at ingen siden skulle være så djerv å gå inn i kirken, og slik har det vært siden. Så seilte kong Magnus med hæren sin sør til Il (Islay) og herjet der.

Den kirken Snorre refererer til her kunne ikke være den som står der i dag, men en eldre kirke. Magnus Berrføtt greide den gang (1098) å sikre de norske provinsene i Skottland, men stridighetene blusset stadig opp igjen. Håkon Håkonsson måtte dra over Nordsjøen igjen på 1260-tallet og rydde opp. I slaget ved Largs den 2. oktober 1263 seiret han over skottekongen Alexander III’s hærstyrker.

Munken Colmcille var av irsk kongelig byrd. Familien hans tilhørte en gren av Uí Néill dynastiet. Han ble offisielt aldri kanonisert til helgen, da han levde flere hundre år før denne ordningen kom i gang. Biografen hans St. Adomnán skrev ned hans livshistorie på 600-tallet. Han døde på Iona den 9. juni 597 AD i en alder av 75 år. Som praksis var blant kelterne ble Colmcille også oppdratt i fosterhjem hos en lokal prest ved navn Cruihnechán, der han fikk opplæring i latin og kristendom. Til tross for at han var av kongelig byrd, brøt han tvert med dette livet, og gikk i kloster. Hans mest berømte lærer var St. Finnian ved Clonard klosteret. Han ble ordinert til prest da han var rundt 30 år gammel. Colmcille var innom flere klostre rundt i Irland, bl.a. Bangor og Clonmacnoise, før han etablerte sitt eget klostersamfunn i Derry.

I året 563, i en alder av 42 år, forlot han sitt hjemlige Irland, fast bestemt på å drive misjon blant de hedenske pikterne i Skottland. Han hadde med seg 11 trofaste disipler. De gikk først i land på øya Islay, før de dro videre til Iona. Colmcille etablerte her et klostersamfunn, som fungerte som base for hans misjonsvirksomhet. Han har fått æren for opprettelsen av 37 klostre og 100 kirker i sin levetid, blant dem de berømte klostrene i Durrow og Kells. I 200 år arbeidet munkene på Iona i fred, og er blant annet kjent for produksjonen av flere illuminerte bibler. Etter at vikingene slo til i 794 og raserte klosteret, flyktet munkene til Kells klosteret i Irland. Pilgrimer hadde i løpet av disse 200 årene brakt med seg mengder av gull og sølv til øya for å hedre den hellige Columba, slik at det nok ble et klekkelig ransutbytte for vikingene. Så rik var øya på skatter at vikingene returnerte gang på gang for å forsyne seg. Under et strandhogg i 806 fór de spesielt voldsomt fram. 86 munker ble slaktet på stranden, og denne bukta bærer den dag i dag navnet Martyrbukta. Det var etter dette angrepet at relikviene etter St. Columba ble fraktet til Kells i Irland. Etter noen fredelige år ble relikviene brakt tilbake til Iona, men i 825 slo vikingene til igjen. Da abbeden nektet å fortelle hvor relikviene var oppbevart, ble han og de trofaste munkene som hadde blitt igjen på øya drept. Etter dette gikk det 160 år før neste vikingraid i 986. Denne gangen var det vikingene i Dublin som slo til. Nok en gang ble klosteret plyndret, og abbeden og 15 av munkene ble drept. Dette skulle bli det siste vikingtoktet mot den hellige øya Iona.

Vikingraid 2