Vikingene i Irland.

Kunnskapen om vikingenes tid i Irland er hentet fra mange kilder. Foruten all sagalitteraturen som ble nedtegnet på Island på 1200-tallet, finnes det et rikholdig utvalg av gamle irske annaler. De mest kjente av disse er : Annals of Ulster, Annals of the Kingdom of Ireland by the Four Masters (Annála Ríoghachta Éireann), Annals of Clonmacnoise, og “The War of the Gaedhil with the Gaill” (Cogadh Gaedhel re Gallaibh). Det finnes også en arabisk kilde (Ibn Ghazal)! Felles for alle disse skriftlige kildene er at de er nedtegnet minst et par hundre år etter at begivenhetene fant sted, og at de er farget av forfatternes noe fordomsfulle syn på vikingene. I de senere år har arkeologisk og lingvistisk kunnskap bidratt sterkt til å objektivisere denne historiske perioden i Irland.

Érie – den grønne øya i vest – hadde lykkeligvis unngått romersk og germansk okkupasjon og kolonisering, som naboøya Britannia var blitt utsatt for, selv om det ikke hadde skortet på planer. Romerne hadde i lengre tid sett seg dyktig lei på alle herjingene fra irske ”vikinger” (scotere) langsmed vestkysten av den romerske provinsen Britannia. Etter at romerne dro for godt i 407AD, fortsatte irene sine herjinger, og lykkes til slutt å få et solid fotfeste langsmed deler av kysten fra Wales og opp til sørvestlige områder av dagens Skottland (Dalriada).

Som ellers i store deler av Europa på denne tiden, var Irland dominert av mange rivaliserende klan- og familiebaserte småkongedømmer, som vekslet om å ha et slags overherredømme over øya. Fremst blant disse var Connaught og Ulster i nord, Leinster og Munster i sør. Etter hvert framsto Ui Neill dynastiet i nord (Ulster), og Eóganach dynastiet i sør (Munster) som de ledende. Det fantes ingen byer eller større handelssentre i landet. Befolkningen livnærte seg vesentlig på jordbruk og kvegdrift, og bodde i små landsbyer omgitt av festningsvoller og diker, gjerne på høydedrag (hillforts), eller også i husklynger bygget på kunstige øyer ute i innsjøene (crannogs).

Småkongene var både verdslige og religiøse ledere. Den største og mest kjente av disse befestningene var Tara i landskapet Meath, nord for dagens Dublin. Det hadde fra gammelt av vært et hellig sted, og var høysetet for Irlands storkonger (Árd Rí). Her sto den gamle kroningssteinen – Lia Fáil. Arkeologiske utgravninger har påvist at stedet har hatt en sentral plass i befolkningens religiøse tro og rituelle praksis – lenge før kelterne gjorde sitt inntog på øya ca. 500 BC. Fra dette høydedraget (100 m.o,h.) kan man skue utover store deler av landskapet i Irland.

Hill of Tara Skjebnesteinen 2 Crannog

Parallelt med denne interne maktstriden mellom Ui Neill- og Eóganach-dynastiene, begynte det gamle druidiske trossystemet å møte utfordringen fra kristendommen. Kristendommen kom tidlig til Irland. Blant de aller første misjonærene var Patricius, eller St. Patrick som irene foretrekker å kalle ham. Han var født inn i en velstående romersk adelsfamilie i det vestlige Britannia i 385 AD. Som 16-åring ble han tatt til fange av irske ”vikinger” og solgt som slave. Han lyktes senere i å rømme tilbake til Britannia, men returnerte senere til Irland for å misjonere. Patrick hadde stor suksess, og i løpet av 400-tallet hadde de aller fleste irer konvertert til kristendommen, selv om nok druismen ennå fortsatt levde i folks bevissthet i lang tid.

I løpet av 500-tallet ble det opprettet en lang rekke klostersentre rundt om på hele øya, både for munker og nonner. Av nonnene er det abbedissen Brigida som er mest kjent. Det var i første rekke den østlige og strengt asketiske form for gudsdyrkelse og munkeliv som fant veien til Irland, selv om de også fikk impulser fra vestlige klostersamfunn. Mange av de første eremittmunkene søkte seg ut til de mest isolerte steder, gjerne ubebodde øyer langt ute i havet, der de bygde seg bikubeliknende steinhytter. Etter hvert slo imidlertid misjons-gjerningen igjennom. Klostersentrene i Irland utviklet seg til populære læresteder, som mottok ”studenter” fra store deler av Europa. Med misjonsreisene brakte munkene også med seg kunnskapen om klassisk gresk-romersk og arabisk vitenskap og litteratur. Latin ble munkenes språk, og utover på 600-tallet begynte de å føre i pennen all den oppsamlede legendariske kunnskap om sitt eget folks historie, som i århundrer var overført mellom generasjonene gjennom en levende muntlig fortellertradisjon.

Skellig Island 2 Book of Durrow - Markusevangeliet Skellig Island houses 1

Blant de mest kjente av disse klostersamfunnene finner vi Armagh, Kells, Derry og Bangor i den nordlige delen av Irland, Clonmacnoise og Durrow i innlandet, og Glendalough og Inisfallen i vest og syd. Det var disse klostersentrene som var attraktive for vikingene under deres herjinger i Irland, fordi det var først og fremst her man kunne finne gull, sølv og andre kostbarheter i form av relikvieskrin, nattverdskalker, juvelprydede bokverk og annet kirkegods. Abbedene og munkene på disse klostrene ytte sikkert ikke særlig motstand mot angrepene fra vikingene, så klosterskattene ble et lett bytte.

Vikingene var imidlertid ikke de første røverne klostervesenet var blitt utsatt for, de ble også ranet av sine egne landsmenn. I de irske annalene er det iallfall registrert 30 slike ”interne” overfall før vikingene satte sin fot på irsk jord. I de første 25 årene etter vikingenes ankomst til Irland er det i annalene registrert 26 vikingangrep mot klostrene, mot 87 angrep av irer! Det første vikingangrepet som er registrert var rettet mot den lille øya (Rechru) på nordøst kysten i året 795 AD. Nordmennene kom sannsynligvis fra sine hovedbaser på Hebridene og Orknøyene. På veien hadde de året før angrepet klostre på øya Skye og den hellige øya Iona (794 AD). Derfra gikk plyndringstoktet videre til klostrene Inishmurray og Inishbofin på vestkysten. Plyndring var neppe hovedformålet med vikingenes ferder til Irland. Trolig var de primært på utkikk etter nye boplasser. Vikingene ble heller ikke bare fryktet og avvist overalt i Irland. Noen høvdinger ønsket dem velkomne som allierte i kampene mot rivaliserende klaner. En del nordmenn giftet seg også med keltiske kvinner, eller tok dem med seg som friller.

Vikingraid 3

I de irske annalene (Annals of Ulster) kan man følge vikingenes ferd videre. I året 798 brente de ned en kirke på østkysten før de beveget seg innover i landet. I 807 dukker de opp i Galway på vestkysten. I årene 811-12 møter de for første gang motstand fra høvdingene for Ulaíd-klanen, men allerede i 813 rapporteres det om et slag der vikingene hadde ”slaktet irene og drept den lokale kongen”. Det ble nå rolig en periode, men i 821-22 tok plyndringene seg opp igjen. Klosteret i Cork på sydkysten blir utsatt for plyndring i 822, og Bangor-klosteret i nordøst blir skjendet i 824 – relikviene etter St. Comgall blir kastet på sjøen og abbeden og flere munker myrdet! Vikingene begynte nå å ta med seg gisler og slaver. Dette skjedde bl.a. på øya Skellig i sydvest. Som ved vikingraidene i Britannia, etterlot de seg omtrent ikke spor. De eneste arkeologiske spor som vitner om at disse angrepene virkelig fant sted, er keltisk gravgods funnet i Norden. Kroneksemplet er et relikvieskrin, som nå er utstilt i Nasjonalmuseet i København. Under skrinet er det gravert inn med runer – ”Ranveig eier dette skrinet”. Kunstgjenstander i gull og sølv ble trolig smeltet ned og benyttet til andre formål.

Cross of Cong, detail Relic shrine, Copenhagen, 700 AD Shrine of St. Patrick's bell, 1100 AD

Vikingraidene var en sesongbetont attåtnæring for nordmennene. De foregikk om sommeren da vær- og vindforholdene var på det gunstigste for sikker manøvrering av skipene. Om vinteren dro de tilbake til sine permanente baser på øyene i nord og på vestkysten av Skottland (Lochlann?). Fra 830-årene begynte vikingene å bevege seg innover i landet, og behovet for mer lokale baser meldte seg. Disse basene er kjent som langfort (longphorts) – befestede havneanlegg som var spesialkonstruerte for de lange skipene. Det aller første havneanlegget som ble konstruert var i Dublin i 841. Navnet Dublin er sammensatt av de keltiske ordene dubh og linn som betyr mørk kulp – svartkulp eller Blackpool på engelsk. Handelssenteret ble grunnlagt der sideelva Poddle renner ut i Liffey og gjør elvevannet grumsete. Arkeologene har funnet få konkrete spor etter disse langfortene, men senere tids forskning (computertopografi) har påvist rester etter disse vikingbefestningene blant annet i Limerick ved elva Shannon (Athlunkard).

De første spor etter vikingriket i Dublin ble avdekket da jernbanen skulle anlegges i 1840-årene. I Kilmainham-Islandbridge distriktet fant man rester etter en stor gravplass. Det ble funnet over 80 skjeletter av menn, kvinner og barn, foruten en rekke gjenstander, blant annet 40 sverd og 35 spydhoder, brosjer, spinnehjul og barneleker! Dessverre ble gjenstandene bare rasket sammen og overlatt til Det Kongelige Irske Akademi. Senere forskere har imidlertid forsøkt å rekonstruere funnstedet så godt det har latt seg gjøre.

Sommeren 1978 marsjerte 20 000 irer gjennom Dublins gater i protest mot myndighetenes ”vandalisering” av en vikingbosetting som nylig var avdekket i skråningen fra Christ Church ned mot elva Liffey. På dette området, som kalles Wood Quay, skulle det reises offentlige bygninger. Nasjonalmuseet hadde startet utgravninger i området i 1974, og avdekket ruinene etter en viking-bosetting fra 950-tallet. Det endte med at myndighetene seiret og kontor-bygningene ble reist, men ikke før utgravningene var avsluttet. Det ble også bestemt at en del av boplassene skulle integreres i de nye bygningene og gjøres tilgjengelig for publikum.

Arkeologene har avdekket restene av over 200 hus fra slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. De var fra en tid da Dublin hadde utviklet seg til å bli et av de dominerende handelssentrene i Nord-Europa. Husene var bemerkelsesverdig godt bevart, slik at det var relativt enkelt å rekonstruere bygningsteknikk, interiør og levesett. Den vanligste hustypen (Type I) var ca. 7,5 meter langt og 5 meter bredt (38m2). Veggene var lave og laget av et stolpekvistverk. Taket var stort og tungt og ble støttet opp av påler. Det var bygget opp av tre lag, først et flettverk av kvister, deretter et lag med torv, og øverst et lag med byggstrå. Det var dører i begge ender av huset, som gjerne også var laget av kvistverk med en treramme rundt, og med ulike typer låseanordninger. Rommet i huset var tredelt. I midten dominerte ildstedet, en flat uthulet steinhelle, og på begge sider langs veggene var det bygget opp sitte- og sovebenker (av kvistverk). Gulvet ellers var strødd med flis og grus, bortsett fra selve inngangspartiene, som gjerne var hellelagte. Benkene var dekket med strå og skinnfeller. I hushjørnene var det avsatt plass til oppbevaring av vann, melk og kjøttprodukter. Denne hustypen, med stolpe- og kvistverksvegger, var også den dominerende hustypen i York i Nord-England. Forskere har lenge søkt etter prototypen for denne hustypen, og arkeologen Dagfinn Skre, som leder utgravningene i Kaupang utenfor Larvik, mener at det nå er funnet bevis for at det nettopp var denne hustypen som dominerte i den gamle handelsbyen Kaupang.

Under utgravningene i Wood Quay er det funnet og registrert over 30 000 gjenstander fra Dublins ”gullalder” som internasjonal handelsby. Det er funnet mengder av ubearbeidede klumper av rav (Baltiske land og Danmark), klumper av jett (et sort, kulliknende mineral brukt i smykkeproduksjon) fra Yorkshire, hvalross tenner fra Arktiske områder, farget glass og smykkestener fra Sentraleuropa, enorme sølvmengder (i form av såkalt kufisk mynt fra muslimske land og ”brekksølv”), tinn fra Cornwall, kleberstein fra brudd i Norge og på Shetland (vikingene brukte ikke keramikk). Av mer eksotiske ting ble det funnet rester av frukter, nøtter, urter og krydder fra Middelhavsområdet og Midtøsten, silke fra Bysants og Bagdad. Det foregikk også utstrakt håndverksvirksomhet i byen, og det er identifisert verksteder for produksjon av lærvarer og sko, kammer og andre hornprodukter av hvalrosstann og reinsdyrhorn, tre- og metallarbeider, smykkeproduksjon, osv. Alle kjøpmenn var utstyrt med sin egen lille sammenleggbare skålvekt og et sett av utskårede skålvekter. Vektenheten som ble mest benyttet var på nøyaktig 26.6 gram!

Klebersteinsøse Skålvekt Perlekjede fra vikingtidens Dublin

Slavehandelen utgjorde en svært viktig del av virksomheten. Dublin var viden kjent for sitt slavemarked, og man kom helt fra det fjerne Østen for å handle ettertraktede blonde unge menn og kvinner. Etter hvert som kristendommen fikk mer innpass også i vikingsamfunnet ble denne handelen betydelig innskrenket.

Hvem var de så disse nordmennene som herjet rundt i Irland og etter hvert grunnla Dublin i år 841? Disse begivenhetene fant jo sted ca. 50 år før Harald Hårfagre ”samlet Norge til et rike”. I Snorres kongesagaer refereres det til en Torgils, som visstnok var en av Harald Hårfagres sønner.

”Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de drog i vester- viking og herjet omkring i Skottland og Bretland (=Wales og Vest- England) og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, mens Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der.”

Denne Torgils (Thorgisl) finner vi også igjen i en irsk kilde – The War of the Gaedhil with the Gaill - under navnet Turgeis, Turgesius eller Thorgeis. Harald Hårfagre kunne umulig vært faren til denne Torgils, da annalene referer til hendelser som foregikk ca. 20 år før Harald Hårfagre ble født (ca.860)! Annalene er selvfølgelig også upålitelige og panegyriske i formen, men historien er som følger (sammendrag):

”Turgeis var en norsk vikinghøvding som kom til Irland en gang på 830-tallet med en stor flåte. Han erobret store områder i det nordlige Irland, først Armagh, deretter Ulster, før han fortsatte herjingene i Meath og Connacht. Han erklærte seg selv konge over alle utlendinger (gaddgedlere, gallgaels) i Irland. Han ”regjerte” i 7 år fra Dublin, før han ble tatt til fange av kong Malachai av Meath og druknet i en sjø (Lough Owel). Det heter seg at da Turgeis underla seg det berømte klosteret i Clonmacnoise, som han omgjorde til et hedensk hov, og innsatte sin kone Ota (Oda?)som prestinne (gydje) som utsa orakler fra høyalteret. Han gjorde også iherdige forsøk på å omvende folk fra kristendommen og få dem til å dyrke Tor i stedet.”

Selv om sannhetsgehalten i denne legenden er heller tvilsom, er det iallfall sikkert at i denne perioden etablerte ”vikingene” seg på flere steder i Irland.Foruten i Dublin på østkysten ble det opprettet baser og handelsstasjoner med fast norrøn bosetning i Waterford, Wexford (Veigsfjörður), Wicklow (Vikingaló) og Cork på sydkysten, samt Limerick (Hlymrekur) ved elva Shannons munning på vestkysten. På forbausende kort tid ble Irlands gamle pastorale økonomi omdannet til en rik merkantil økonomi. Gjennom vikingenes omfattende handelsvirksomhet kan man si at Irland ble ”åpnet mot verden”. Innen kunsten utviklet det seg en spesiell stil, den såkalte hiberno-viking stilen, som inkorporerte elementer både fra keltisk ornamentalkunst og norsk Ringerike- og Urnesstil.

Map of Ireland 800 AD Hunningestenen Sverige Map of Ireland 950 AD

Året 841 var altså det første året vikingene overvintret i Dublin. Året etter står det med forbauselse i de irske annal er: ”Hedningene er her ennå?!” I de første årene fungerte Dublin nærmest som en omlastningshavn før nye herjingstokter. Samtidig med Dublin ble det anlagt en annen havn litt lengre nord ved elva Boyne (Anagassan). Utover i 840-årene rapporteres det om flere kamper mellom de norske vikingene og lokale irske konger. I 847 slo den irske kongen Cearbhall fra Osraige tilbake en 1200 mann stor vikinghær.

Det er vanskelig å skille dansker fra nordmenn i denne første tiden. I de irske annalene skilles det mellom Daunitar (daner) og Lochlannar (nordmenn), som stadig kjempet om herredømmet over Dublin og de andre handelsstasjonene i Irla nd. Irene kalte vikingene for Gaill (de fremmede), Lochlann (folk fra sjøene) eller Normanni (nordmenn). Etter hvert skiller de irske annalene mellom Finn-Gaill (hvite eller gamle fremmede) og Dubh-Gaill (svarte eller nye fremmede), der noen har tolket de førstnevnte som nordmenn og de sistnevnte som dansker. I dag kalles landskapet nord for Dublin fremdeles for Fingall.

Brødrene Olaf (Amlaibh) og Ivar (Imhar) Guðfriðsson er de første regentene vi historisk kan identifisere. De var sønner av Guðfrið Ragnvaldsson, en norsk småkonge fra Vestfold. Noen mener at Ivar ”Beinlaus” var en av sønnene til den legendariske vikingkongen Ragnar Lodbrok og altså skulle være av dansk avstamning? I år 853 tok Olaf ”Kvite” kontrollen over alle vikingbosettingene i Irland. Broren Ivar ble satt til å regjere i Limerick. I 871 dro han til Norge for å hjelpe sin far i et stort slag mot Harald Hårfagre (Hafrsfjord?), og returnerte aldri. Han er gravlagt i en skipsgrav i Vestfold – Geirdtaðir – i nærheten av funnstedet for Gokstadskipet. Ivar ble satt til å styre i Dublin under brorens fravær. Han kalte seg selv Rex normannorum totius Hiberniae et Britanniae – konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. Ivar døde i 874. Det ble nå en urolig tid. Irene gjenvant kontrollen over Dublin, og mange nordmenn flyktet over til øya Man og basene på vestkysten av England, til Suderøyene og Skottland.

I 917 rapporteres det at vikingene var tilbake i Irland og hadde reetablert Dublin som sin hovedbase. Det var Sigtrygg Gale, sønnesønns sønn av Ivar Guðfriðsson, som ledet gjenerobringen. Da han også ble konge i York i Nordimbraland i 921, overlot han styret i Dublin til sin sønn Olav Sigtryggsson Kvaran (irsk: Cúaráin=skoen). Under Olav Kvaran og hans sønn Sigtrygg Silkeskjegg nådde nordmennene i Irland høyden av sin makt. I de irske annalene står det:

”Det var en norsk konge i alle provinser, en norsk høvding i alle klaner, en norsk abbed i alle kirker, en norsk sheriff i alle landsbyer, en norsk kriger i alle hjem.”

Olav Kvaran samlet en stor flåtestyrke og gikk til angrep mot kong Athelstan i England. Han ble slått i slaget ved Brunnanburg, men ble siden konge i York inntil han måtte vike for Eirik Blodøks. Det sies at han siden skal ha gått i kloster på øya Iona der han døde. Sønnen Sigtrygg Silkeskjegg ble konge i Dublin i 989. Under hans regjering ble det utkjempet store slag ved Glenmama og Clontarf som Sigtrygg tapte. Han måtte etter dette godta den irske sagnkongen Brian Boru’s overherredømme over Irland. I 1028 drar Sigtrygg på pilgrimsferd til Roma, og ved sin hjemkomst igangsetter han byggingen av Christ Church i Dublin. Sigtrygg grunnla også Irlands første myntvesen i Dublin, og slo mynt med sitt eget portrett. Sigtrygg ble til slutt fordrevet av Echmarcach, den norske kongen i Waterford, og gikk i kloster hvor han døde i 1042. Alle Sigtryggs sønner var blitt drept i slag, og etter hvert gikk det norske vikingriket i Irland i oppløsning. I 1052 utropes sønnen til kongen av Leinster til konge av Dublin.

Vikingraid 1

Isle of Man.

Denne øya, som ligger i Irskesjøen, omtrent like langt fra Irland, England, Skottland og Wales, hørte inn under det norske Vesterhavsriket, og ble regnet blant Suderøyene (Suðreyar). Ennå den dag i dag bærer biskopen tittelen ”Biskop av Sodor og Man”. Den nordre del av øya er lavland der det drives jordbruk og saueavl, mens det på den sørlige delen er høyland (Snaefjell, 620m). Det gamle keltiske språket var manx. Det er nå utdødd, men var i slekt med irsk- og skotsk-gælisk (Q-keltisk). Senest i 1950-årene var det noen gamle mennesker på Man som fortsatt snakket språket. Det ble snakket norsk på øyene helt innpå 1300-tallet. Da hadde nordmenn dominert og styrt øyriket i nesten 500 år!

Map of Man Odin's Raven 1979 Map of Man, small

Navnet på øya – Man – var ifølge en gammel keltisk legende, havguden Mananans trone. Mananan var sønn av havguden Lir. Romerne kalte øya Monapia, men greidde aldri å få et skikkelig fotfeste der. Abbeden Nennius kaller øya Eubonia (858 AD), og i de Walisiske annaler går øya under betegnelsen Manaw. Lokalbefolkningens navn på øya er Ellan Vannin. Kristendommen gjorde sitt inntog på øya på 500-tallet under ledelse av irske misjonsmunker. De slo seg ned på øya og bygde små kapell (keeills), ofte i nærheten av hellige kilder (chibbyr). Det er funnet rester etter 35 slike kapeller rundt på øya, men mange av dem er overbygget av nyere kirker. Øya Man er ikke offisielt en del av Storbritannia (UK), men står under den britiske krone. Øya styres av en britisk oppnevnt guvernør som leder en folkevalgt forsamling.

Sørvest på øya ligger Tynwald Hill – det gamle norske tingstedet – þingvóllur. Tilsvarende norske tingsteder finner man i Skottland – (nordvest for Inverness), og på Shetland – Tingwall. Hvert år på midtsommerdagen den 5. juli samles Tingvollretten (Court of Tynwald) her fremdeles, og kan dermed skryte av at de har den lengste ubrutte folkerettslige tradisjon i verden! I 1979 feiret Man sitt 1000års jubileum som parlamentarisk stat. Dronningen av England var tilstede, og vikingskipet ”Odins Ravn” kom ned fra Trondheim for å markere begivenheten på ekte vikingvis. En del av tradisjonene som holdes i hevd er imidlertid langt eldre enn fra vikingtiden. Langs paradegaten strør man kornstrå eller høy før de prominente gjestene kommer (”strawing the rushes”), som er en skikk som stammer fra keltisk jernalder.

Tynwald-procession route Tynwald Tynwald dommeren

Nordmenn slo seg antakelig ned på Man så tidlig som på slutten av 700-tallet, og fikk raskt herredømme over øya, som ble innlemmet i Vesterhavsriket. Under kong Magnus Lagabøtes regjeringstid (1252 – 66), måtte Norge overlate overherredømmet til den skotske kongen Alexander III.

Det hersker uenighet blant forskerne i hvilken grad vikingenes første ”landnåm” på Man påvirket øyboerne. Lingvisten Margaret Gelling har tolket fraværet av keltiske stedsnavn på øya som et bevis på at vikingene utryddet den stedegne keltisktalende befolkning, og at det keltiske språket (manx) først ble gjeninnført på øya etter at vikingene dro. Arkeologen Marshall Cubbon går imot dette synet, da det arkeologiske materialet tyder på at vikingene levde fredelig side om side med lokalbefolkningen, selv om de var den dominerende sosiale gruppen.

Det er funnet over 25 rester etter vikingbosettinger og gravplasser på Man. Funnene antyder at vikingene giftet seg med keltiske kvinner, ga barna og barnebarna keltiske navn (Eks. Fiacc), og oppdro dem i den kristne tro. På sørsiden av øya, i Balladoole nær Arbory, har arkeologene bl.a. avdekket en skipssetning. Her var det gravlagt en høvding med mange av sine personlige eiendeler, samt seletøyet til hesten – men det ble ikke funnet noen våpen! Ved siden av ham i graven fant man et kvinneskjelett. Mye tyder på at hun ble ofret. I 1940-årene ble det avdekket en vikinggrav av en tysk arkeolog, som hadde vært internert på Man under den 2. verdenskrig. I denne gravhaugen, på en bondegård i Ballateare nær Jurby, ble det funnet en trekiste som inneholdt liket av en mann omgitt av en mengde våpen. En del av sverdene og spydene var blitt brukket i tre før de var lagt i kisten. Dette var et vanlig ritual i forbindelse med gravlegging. Graven ble datert til slutten av 800-tallet. Ovenpå denne kisten fant arkeologene også skjelettet av en kvinne i tyve-årene. Hun lå med ansiktet vendt ned og med armene hevet over hodet. Toppen av hodeskallen var hugget av med et sverd eller en øks. Dette var tydelige tegn på at hun var blitt ofret for å ledsage sin herre i graven – antakelig en slavejente eller konkubine.

Balladoole St. Trinian's chapel The Braaid

For Vesterhavs-vikingene var trolig øya Man av strategisk betydning, og fungerte nok med sin sentrale plassering i Irskesjøen, som en viktig base både for krigere og handelsmenn opp gjennom hele Vikingtiden. Snorre skriver i sine kongesagaer om Harald Hårfagres ”straffeekspedisjon” til Vesterhavsøyene :

22. Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs. Men kongen ble lei av det, og så var det en sommer at kong Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna.
Så seilte han sør til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Etterpå seilte han helt til Suderøyene og herjet; han drepte mange vikinger, som før hadde hær å rå over; han hadde mang en strid og oftest seier. Så herjet han i Skottland og hadde kamper der; men da han kom vest til Man, så hadde folk alt hørt der hvordan han hadde herjet rundt om, og så flyktet alle sammen inn til Skottland, og det var helt tomt for folk; alt de kunne flytte av gods var også tatt med, og da kong Harald og hans menn gikk i land, fikk de ikke noe hærfang.

Øya Man’s registrerte historie starter ikke før etter normannerinvasjonen i 1066. Den er nedskrevet i Chronicon Regum Manniae et Insularum. Denne krøniken åpner med at den islandsfødte Gudrød Krovan, som hadde deltatt i det tapte slaget ved Stanford Bridge sammen med Harald Hardråde i 1066, prøver å vinne herredømme over øya. Han lyktes på tredje forsøk i slaget ved Skyhill ved Ramsey på nordøstkysten i 1079. Gudrød Krovan og hans ætt regjerte så på øyene i nesten 200 år! Lokalt huskes han som ”King Orry” (Godred =Gorry =Orry). Tilnavnet Krovan fikk han fordi han alltid gikk med hvite stridshansker når han kjempet.

Vikingjubileum, Isle of Man

Men det skjedde mye på Man før 1066. En viktig kilde til informasjon er alle de sirlig uthuggede og dekorerte steinkorsene som det er funnet nesten 200 av overalt på øya. De kan dateres fra tidlig keltisk kristentid på 600-tallet, gjennom hele vikingtiden, og helt fram til tidlig på 1200-tallet. Et av de mest omtalte og interessante steinkorsene er Gauts stein, som er ett av 12 steinkors som omkranser kirken Kirk Michael. Den runiske inskripsjonen lyder omtrent slik:

”Maelbrigði, sønn av smeden Athakan, reiste dette korset til sin egen syndsforlatelse, men Gaut lagde det te og alle andre på Man”.

Gaut var altså navnet på en kjent steinhogger fra vikingtidens Man. Navnet hans finnes igjen på et annet ”signert” steinkors ved Kirk Andreas:

”Gaut lagde dettte, sønn av Bjørn fra Kuli (Coll på Hebridene?)”

Steinkorsene er tidfestet til ca. 950 AD. Gaut Bjørnsson var kanskje grunnleggeren av en hel steinindustri på Man! I sitt atelier smeltet han sammen elementer fra tradisjonell keltisk kunst med typiske skandinaviske mønstre og symboler. Motiver som ofte går igjen i dekorasjonene er hentet fra den velkjente legenden om Sigurd Fåvnesbane, som vi gjenfinner i portalene i gamle stavkirker i Norge, f. eks. Hylestad.

Gauts kors på Man Torvald's kors The Calf Cross

Etter Harald Hårfagres ”opprenskninger” på Vesterhavsøyene på slutten av 800-tallet, var det flere andre norske konger som dro i vesterviking og gjorde strandhogg på Man. Om Olav Tryggvassons bravader skriver Snorre:

Siden seilte Olav Tryggvason til England og herjet mange steder der i landet; han seilte helt nord til Nordimbraland og herjet, derfra dro han nord til Skottland og herjet mange steder der. Så seilte han til Suderøyene og holdt noen slag. Etterpå dro han sør til Man og kjempet. Han herjet også omkring i Irland, og så styrte han til Bretland og herjet mange steder der i landet, og likeså der det heter Kumraland (Cumberland). Derfra seilte han vestover til Valland og herjet, og så østover og tenkte seg til England; da kom han til noen øyer som het Syllingene (Scilly Isles) ute i havet vest for England. Olav Tryggvason var på hærferd i fire år fra han dro fra Vendland til han kom til Syllingene.

Tidlig i 1230-årene utstyrte kong Håkon Håkonsson en stor hær, og dro vestover for å rydde opp i uro og splid, og sikre riket. Han døde senere på Orknøyene. Særlig var øya Man truet av britene østfra. Snorres nevø Sturla þórðarson forteller i detalj om dette i Håkon Håkonssons saga:

Da de var klare til å dra, kom kongen av Man, Olav Gudrødsson Svarte, vestfra Suderøyene, og han kunne fortelle om stor ufred vest i øyene. Han sa at han hadde rømt fra øyene og fra Man fordi Alein jarl (Alan, jarlen av Galloway) hadde trukket til seg en stor hær, og mot den ville han gå mot folk på Man. Han hermet mange av de store ord som jarlen var kommet med mot nordmennene og sa at etter jarlens mening var det ikke større vansker med å dra over havet til Norge enn det var fra Norge til Skottland, og det var heller ikke verre med havner der for dem som ville herje. Men det var slikt som ble sagt og ikke gjort.

Den skotske kongen Alexander III hadde gjort gjentagne forsøk på å kjøpe Vesterhavsøyene fra Norge før han gikk til angrep. Det hele endte med at skottekongen tvang Norge til å overgi øyene i 1266 og det ble undertegnet en traktat. Etter dette gjennomlevde Mans befolkning en urolig tid, der øya ble brukt som maktpolitisk kasteball mellom England, Skottland og Irland. I 1334 gir den engelske kongen Edvard III øya til en av sine trofaste jarler – William de Montacute, Earl of Salisbury. Sønnen solgte så øya til en annen jarl – Sir William le Scrope, senere Earl of Wiltshire. Deretter var det jarlen av Nortumberland som overtok, før Henrik IV skjenket øya til Sir John Stanley i 1405. Han innehadde tittelen Konge av Man, og hans slekt regjerte så på øya i 350 år med tittelen Lord of Man. I 1829 kjøpte England øya tilbake for £ 417 114. Er det rart at Man-folket har valgt ordspråket : Quocunque jeceris stabit, som betyr : Vi skal lande på beina samme hvilken vei vi kastes.

Peel Castle & St. Patrick's Islev Våpenskjold Snaefell