Håkon Håkonssons saga

År 1228-1229

Denne sommeren kom det sendemenn østover fra Jon jarl på Orknøyene, de hadde med seg mange gode gaver som jarlen sendte til kong Håkon. Og om høsten sendte kong Håkon til jarlen et godt langskip og mange andre gaver. Kong Håkon tok opphold i Bergen den vinteren, og det var den tolvte i hans styringstid.

Det var nå god fred i landet, og mellom kongen og jarlen var forholdet godt. Om vinteren sendte erkebiskop Tore beskjed til alle biskopene i Norge om at de skulle komme nordover til ham om sommeren. Denne sommeren ble det meldt om stor ufred vestfra over havet fra Suderøyene.

Alein* het en jarl i Skottland, sønn til Rolland jarl av Galloway. Han var en av de største hærmennene og hadde på den tida en stor hær og en mengde skip. Han herjet på Suderøyene og i Irland og gjorde stor skade i Vesterhavslandene. På den tid var Olav Gudrødsson* konge på Man, han verget landet mot jarlen med stort mot og i full troskap mot kong Håkon. Men suderøykongene, som var kommet av Sumarlideætta*, var utro mot kong Håkon. Kongene på Suderøyene het Duggal Skræk og Dungad, bror hans. Han var far til Jon som siden ble konge. De var sønner til Duggal Sumarlidesson. Det var en mann som het Uspak*, han hadde vært med birkebeinene lenge. Det kom opp at han var sønn til Duggal og bror til kongene. Sumarlide het en av frendene deres, som også var konge på Suderøyene den gangen.

* Alan, jarl av Galloway og konnetabel av Skottland, gift med søskenbarn av skottekongen, Margret av Huntingdon.
* Også kalt Olav Svarte; hans bror Ragnvald ble drept 1229 og sønnen hans, den blindede Gudrød, flyktet til Norge.
* Sumarlide-ætta, kaltes slik etter en av ættas stamfedre, Sumarlide den yngre av Argyll (død 1164), gift med datter av kong Olav Bitling av Man. Sumarlides sønn Duggal, ble ved forlik i 1158 herre over en del av Suderøyene. Den gamle kongsætta fortsatte å herske over Man og en del av øyene.
* Uspak var med på vikingtoget til Suderøyene sammen med sønnen Duggal.

År 1229 – 1230

Om våren hendte den ting i Trondheimen at erkebiskop Tore døde. Det skjedde på påskedagen den 7.april 1230. I hans sted ble Sigurd* valgt, sønn av Eindride Peine, og han fór fra landet den sommeren. Kongen drog om våren nord til Bergen. Da han kom dit, lot han reise en hær som skulle følge Uspak vest over havet. Skule jarl stilte en del folk til denne ferden, og disse var skipsstyresmenn fra hans side: Sigurd Sevil, Sigurd smed og Pål Balkason*, og på kongens vegne: kong Uspak og Tormod Tingskam, Sørkve Sygnekjuka*, Olve Ilt-eitt*, Sveinung Svarte og Pål Gås. De hadde elleve skip fra Norge.
Da de var klare til å dra, kom kongen av Man, Olav Svarte, vestfra Suderøyene, og han kunne fortelle om stor ufred vest i øyene. Han sa at han hadde rømt fra øyene og fra Man fordi Alein jarl hadde trukket til seg en stor hær, og mot den ville han gå mot folk på Man. Han hermet mange av de store ord som jarlen var kommet med mot nordmennene og sa at etter jarlens mening var det ikke større vansker med å dra over havet til Norge enn det var fra Norge til Skottland, og det var heller ikke verre med havner der for dem som ville herje. Men det var slikt som ble sagt og ikke gjort.

Kong Olav oppholdt seg fire dager i byen før de drog vestover. Olav var på skipet til Pål Balkason til Orknøyene. Der fikk han av Jon jarl et skip som het Oksen. Da de la ut fra Orknøyene, hadde de tjue skip. Da Balke Unge og Ottar Snækoll spurte det, fór de i forvegen sør i Skid* og fant Torkjell Tormodsson i Vestrefjorden* og sloss med ham. Der falt Torkjell og to av sønnene hans. Men sønnen Tormod kom seg unna på det viset at han hoppet ned i et kar som fløt ved et skip, og i det kom han drivende inn til Skottland nord for Hattarskot*. Etter dette drog Ottar og Balke av sted for å møte kong Uspak og hans menn.
Deretter ble hele hæren samlet sør i Ilarsund*. Der var de to brødrene til Uspak, Duggal og Dungad, og videre en tredje høvding som het Sumarlide, frenden deres, og de hadde mye folk. De innbød nordmennene til gjestebud og hadde sterk vin. Det ble sagt til nordmennene at det var ikke sikkert at alt var uten svik, og derfor ville de ikke fare til gildet. De drog da folk sammen på begge sider, for ingen hadde tiltro til den andre. Dungad sov på skipet til Uspak, bror sin. Litt seinere gikk nordmennene til åtak på suderøyingene og drepte Sumarlide og mange menn med ham. De tok Duggal til fange og lenket ham. Det var få nordmenn som falt.
Kong Uspak var ikke med på dette, og da han ble var det som hadde hendt, sendte han fra seg bror sin Dungad. Men Duggal, den andre broren, tok han i sin varetekt. De samlet folk nå rundt omkring på øyene og fikk i alt åtti skip. Siden seilte de sør for Satirismule* og inn til Bot*. Der satt det skotter i kastellet, de hadde som leder en skotsk steward.
Nordmennene la inn til borgen og gikk til et kraftig angrep på dem. Men skottene verget seg godt og helte kokende bek og bly over angriperne. Da falt det en god del av nordmennene, og mange ble såret. Så bandt de trefjøler over seg og hogg muren i stykker, for steinen var blaut, og veggen raste ned etter hvert. De hogg nede ved jorda. En kjertesvein som het Skage Skitråd, gav stewarden baneskudd idet han løp opp på borgveggen. De sloss med borgmennene i tre dager før de inntok borgen. Der tok de mye gods og likeså en skotsk ridder som løste seg ut med tre hundre mark brent sølv. Der falt Sveinung Svarte og omkring 360 mann til sammen av nordmenn og suderøyinger.
Så fikk de sterk storm, og tre skip gikk ned med mannskap og alt utstyr som var om bord. Da fikk de høre at Alein jarl var sør på nesene*, han hadde dratt sammen halvannet hundre skip og ville dra mot dem. De seilte da nord under Satiri*, der lå de ei tid og gjorde flere anfall på land for å herje. Da fikk kong Uspak sott og lå bare en kort stund før han døde, og det var til stor sorg for mennene hans. De førte liket hans til grava.
Etter dette ble kong Olav høvding over hele hæren. Siden seilte de over til Kaupmannaøy* og lå der lenge om vinteren. De drog sør til Man, og der var det alt gjort hærsamling. Den mann som var høvding for hæren, het Torkjell Njålsson. Folk på Man ville ikke slåss mot kong Olav, derfor oppløste de hærforsamlingen for Torkjell. Nordmennene tok seg av ham og holdt ham lenket en stund. Sigurd Sevil og Sigurd smed lot Torkjel løpe sin veg, og det var mange som likte det dårlig. Nordmennene skattla folket på Man med tre engelske penninger for hver ku, og kost til hele hæren om vinteren.

*Sigurd Tafse, korsbror i Nidaros og sønn av birkebeinhøvdingen Eindride Peine som døde i 1198.
*Pål Balkason, suderøying og sysselmann på øya Skye.
*Sygnekjuka, liten tjukkas fra Sogn.
*Ilt-eitt, bare vondt.
*Skid, øya Skye.
*Vestrefjorden, visst Loch Snizort på Skye.
*Hattarskot, sannsynligvis Gairloch på vestkysten av Skottland.
*Ilarsund, sundet ved øya Il, dvs. Islay.
*Satirismule, Mull på sørvestspissen av Kintyre.
*Bot, nå Bute, øy og grevskap innenfor Kintyre. Bute tilhørte Sumarlideætta, men i borgen Rothesay var det en skotsk hærstyrke.
*Steward, ombudsmann for den skotske kongen.

År 1231

Da det tok til å våres, fór nordmennene bort fra Man, men kong Olav ble værende der. De seilte nordover under Satiri og gikk på land. Der kom skottene imot dem og sloss med dem, de var i stadig bevegelse under kampen og løp til og fra. Der falt det mange menn på begge sider, og da nordmennene kom til skipene sine, ble de var at skottene hadde drept alle sveinene som var på land for å lage mat, og alle matkjelene var borte.
Nordmennene gikk i land på Satiri og herjet mange ganger, og derfra fór de nordover i øyene. Da de kom til Ljodhus*, hadde Tormod Torkjellsson tatt over der. De jagde ham bort fra øyene og drepte noen av mennene hans og tok alt han eide, og kona hans ble hærtatt. Siden seilte de nord til Orknøyene. Men Pål Balkason ble igjen i Suderøyene, og han falt noen få uker senere for Gudrød Svarte*, sønn til kong Ragnvald. De fleste nordmenn seilte straks østover til Norge. På denne ferden hadde de især vunnet stor heder for kongen vest for havet. Da de møtte kong Håkon, takket han dem vel for den ferden de hadde gjort.
Kong Håkon hadde oppholdt seg i Bergen denne vinteren, og det var den fjortende vinter han var konge. Samme høst kom erkebiskop Sigurd hjem fra vigselen og drog nordover til bispestolen sin. I Orknøyene var den mannen som de kalte Olve Ilt-eitt, blitt igjen. Han var hirdmann hos kongen og litt av en voldsmann. Han fór til Hånev Unge, som da hadde sysle på kongens vegne. Hånev var kongens skutelsvein. De var tre brødre, Hånev Unge og Kolbein og Anders. Hånev hadde en stor sveit. Det var en mann der i øyene som het Snækoll, sønn av Gunne. Mor hans het Ragnhild, hun var datter til Eirik Stagbrell og Ingegjerd, datter av Ragnvald jarl* den hellige. Snækoll krevde å få noen garder der i øyene, de som frendene hans av Ragnvalds ætt hadde eid, og som Jon jarl hadde hatt styring med, men unnlatt å gi fra seg. Snækoll klagde ofte over dette for ham.
Jarlen ble hissig i svarene og spurte om han hadde tenkt å gjøre som Harald, motbroren sin, og kreve Orknøyene av ham: ”men sannelig har jeg i sinne å verge riket mitt, slik som far min* gjorde overfor din morbror*”. Snækoll svarte: ”Jeg venter at du unner meg lite av Orknøyene, når du ikke en gang bil la meg få de eiendommene som jeg har arvet på rettmessig måte”. Jarlen var svært uvennlig mot Snækoll, og han tok det opp slik at jarlen slett ikke var en ufarlig mann for ham. Han drog da til Hånev og brødrene hans og gikk i sveit og felagskap med dem. Begge parter fór om høsten over til Torså på Katanes. De hadde hvert sitt herberge, jarlen og Hånev, og begge hadde en stor sveit. Ofte ble det kiv og trette mellom følgesmennene når de traff hverandre om kveldene og var drukne. Det var en kveld at Hånev og mennene hans satt og drakk og var svært lystige, da løp det inn en mann framfor Hånev og sa: ”Nå får du ta deg i vare, du Hånev og felagene dine, for jarlen har til hensikt å gå på dere i natt og la det komme til en avgjørelse mellom dere, for han har ingen tiltro til dere, hvis dere blir her sammen lenger.”
Da Hånev hørte det, sa han det til Kolbein, bror sin, og til Snækoll. De holdt det for å være sant og kom så overens om at de heller ville komme jarlen i forkjøpet. De bad nå sveiten om å væpne seg. Den overdrevne drikkinga fikk mennene til å synes at det var et godt råd, det de nå hadde funnet på. Da de hadde væpnet seg, gikk de med ufred og ild til det herberget der jarlen lå, og bar straks våpen mot dem som var der. Da jarlen merket at det var ufred, stakk han seg unna i en kleve under huset og tenkte å skjule seg der. Men de fikk et vink om hvor han var. Da løp de dit, Snækoll, Sumarlide Rolvsson og Olve Ilt-eitt, Torkjel og Ravn og enda flere. Snækoll fant jarlen ved ei tønne og gav ham banesår der. Sammen med jarlen var det noen andre menn som måtte bøte med livet for Hånev og mennene hans. Jarlen hadde ni sår. Etter denne udåden fór Hånev og flokken hans bort fra Katanes og ut i Orknøyene. De drog til Vigr* og slo seg ned i det kasttellet som Kolbein Ruga hadde bygd. De samlet hos seg nok av mat og en stor buskap som de passet på i det ytre kastellet. Men da jarlens venner i Orknøyene fikk greie på dette, samlet de mye folk og fór ut til Vigr og kringsatte kastellet. Men det var vanskelig å komme til med noe angrep der.
Så samlet også Hånevs frender seg, Kolbein i Rennadal* og mange andre og forsøkte å få i stand et forlik, og det endte med at de fikk grid. De skulle holde seg på Orknøyene vinteren over og fare til Norge om sommeren for å møte kong Håkon, og han skulle avgjøre denne saken. Så ble hærsamlingen oppløst, og saken fikk hvile om vinteren uten at det oppstod noen vansker. Om våren fór Hånev og felagene hans til Norge. På et annet skip drog frender og venner av jarlen og bortimot alle de beste menn på Orknøyene.

* Nesene, trolig på Galloway i Vest-Skottland.
* Satiri, Kintyre i Vest-Skottland
* Kaupmannaøy, Copeland Island ved Belfast.
* Ljodhus, nå Lewis, øy i Ytre Hebridene.
* Gudrød Svarte. Riket var blitt delt mellom Olav og hans brorsønn Gudrød; Olav beholdt Man og Gudrød fikk de nordlige øyene. I 1231 ble Gudrød sjøl drept på Lewis, og Olav overtok på nytt hans rike.
* Ragnvald jarl, Ragnvald Kalle, sønn til Kol Kalesson fra Agder, jarl på Orknøyene 1136-1158, lyst hellig i 1192. Han var med på korstoget til Det hellige land 1152-1155.
* Far min, det er jarlen Harald Maddasson.
* Din morbror, det er jarlen Harald Eiriksson. Om denne striden er det fortalt i Orkneyinga saga.
* Torså og Katanes, Nå Thurso og Caithness på nordspissen av Skottland. * Vigr, nå Wyre, en av Orknøyene.
* Kastellet, bygd av Kolbein Ruga, far til skalden og biskopen Bjarne. Ruinene av kastellet kalles nå Castle of Coppi Row (d.e. Kolbein Ruga).
* Rennadal, nå Rendall, på Mainland i Orknøyene.

1243 – 1244.

I den tid kong Håkon rådde i Norge, var Aleksander* konge i Skottland, sønn av Vilhjalm skottekonge. Han var en stor høvding og begjærlig etter denne verdens ære. Han sendte menn vestfra Skottland til kong Håkon, de første var to biskoper. De hadde til ærend å få vite om kongen ville gi opp det riket han hadde i Suderøyene, og som skottekongen sa at kong Magnus Berrføtt hadde tatt med urette fra skottekongen Melkolm*, frenden hans.
Men kongen svarte at han visste at kongene Magnus og Melkolm var blitt helt enige seg imellom om det riket nordmennene skulle ha i Skottland og de småøyene som hørte til. Han sa at skottekongen hadde ikke noen makt på selve Suderøyene som kong Magnus hadde vunnet fra kong Gudrød*, og kong Magnus sa at han da likevel bare gikk etter sine egne arveland.
Da sendemennene hørte denne utgreiingen, sa de at skottekongen ville kjøpe alle Suderøyene av kong Håkon og bad han om å verdsette dem i brent sølv. Kong Håkon svarte at han ikke visste at han var i sånn øyeblikkelig nød for sølv at han trengte å selge land. Med dette reiste sendemennene av sted. Skottekongen prøvde oftere på dette og gjorde mange ordsendinger, men skottene fikk ikke annet svar enn det som nå er sagt.

* Aleksander II 1214 – 1249, sønn av Vilhjalm Løve.
* Melkolm, kong Malcolm, død 1093; hans sønn Eadgar ble konge i 1098, og det var han som sluttet fred med kong Magnus Berrføtt.
* Gudrød Crovan (Haraldsson), stamfar til de seinere konger på Man; han var død, og hans sønn Logmann var konge da Magnus kom til Suderøyene.

1262 – 1263

Sommeren før var det kommet brev fra Suderøyene fra kongene der. De klaget svært over den ufreden som jarlen av Ross* og Kjarnak*, sønn til Machamal, og andre skotter fór med på Suderøyene. De hadde fart ut til Skid* og brent garder og kirker og drept både kvinner og menn.
Sendemennene fortalte også at skottene hadde tatt småbarn, lagt dem på spydoddene og skaket dem til de seig ned på hendene på dem, og så kastet dem døde fra seg. De gjengav også mange store ord som skottekongen hadde latt falle, og sa at han var fast bestemt på å legge under seg alle Suderøyene, så sant han fikk levedager til det.
Da disse tiendene kom til kong Håkon, skaffet det ham mange bekymringer. Han talte med sine venner og rådgivere, men hva nå hver av dem hadde å si, ble det til at kong Håkon etter jul sendte bud med brev over hele Norge og bød ut leidang med både folk og kost. Han stevnet alle til å møte seg i Bergen tidlig på sommeren.

* Ross, jarledømme i Nord-Skottland; jarlen het William.
* Kjarnak, kelt. Cearnach.
* Skid, øya Skye i Indre Hebridene.

..... 3. mai 1263

Da kong Håkon hadde kommet langt med utrustning av hæren, holdt han et allment ting oppe på Bakkane i Bergen; der kom det sammen en stor flokk med menn. Kong Håkon kunngjorde da at han ville dra vestover havet til Skottland med denne hæren for å hevne den ufreden som skottene hadde fart med i riket hans.
Han gjorde det også kjent at kong Magnus bød seg til å gjøre denne ferden, og at han sjøl da skulle være igjen. For dette takket han sønnen sin med mange fagre og kjærlige ord, men sa likevel at ettersom han sjøl var eldre og i lengre tid hadde hørt om og kjente Vesterlanda, så ville han fare sjøl. Men han gav kong Magnus full rådighet til å styre landet.
Til denne ferden hadde kong Håkon budd det store skipet som han hadde latt bygge i Bergen. Det var på 37 rom og forholdsvis stort, og bygd av eik hekt igjennom. Skipet var utstyrt med gilde drakehoder, alle gull-lagte, og nakkene ned fra hodene var prydet på samme måte. Han hadde også mange andre store og velutstyrte skip på denne ferden.
Om våren hadde kong Håkon sendt Jon Langlivsson* og Heinrek Skott vest over havet, og kong Magnus hadde gitt dem skip og folk til Hjaltland, og det ble sendt bud dit for å få kjentmenn som loser. Jon og mennene hans fór til Orknøyene, og der traff de kong Duggal og fortalte ham at hæren var i vente østfra. Det gikk rykte om at skottene ville herje øyene om sommeren. Men kong Duggal lot det falle ord om at det var kommet førti skip øst fra Norge, og da holdt skottene seg unna.

..... Noen netter etter at kong Håkon var kommet til Herdlevær*, seilte Ragnvald Urka* og Erling Ivarsson* til havs med de skipene de hadde, men de skiltes ute på havet. Ragnvald kom til Orknøyene med noen skip, men Erling og Andres Nikolasson* og Hallvard Raud* seilte sør for Hjaltland og siden vest forbi Barrøyfjord*, og de så ikke land før Suleskjær*. Deretter seilte de innunder Skottland og kom i land ved Dyrnes*. Der gikk de i land og brøt ned et kastell, og de mennene som var der, flyktet. Siden brente de mer enn tjue garder, og så seilte de til Suderøyene og møtte Magnus, kongen av Man.

* Jon Langlivsson, trolig sønn av Langliv, datter av Harald Maddasson, jarl på Orknøyene.
* Herdlevær, i Øygarden hd., 4 mil nordvest for Bergen.
* Ragnvald Urka, lendmann; (fra garden Urke i Ørsta på Sunnmøre?).
* Erling Ivarsson, fra Bjarkøy, lendmann.
* Andres Nikolasson, lendmann, sønnesønn av Pål Vågåskalm.
* Halvard Raud, Lendmann.

5. juli 1263

Tre netter før seljemannamesse seilte kong Håkon med hele hæren ut på Solundhavet*. Han hadde da vært konge i Norge i 46 vintrer. Det var da god bør og vakkert vær, og flåten var praktfull å se til.
Kong Håkon hadde mye utvalgt folk på skipet sitt. I forrommet var abbed Torleiv fra Holm, sira Askatin* , fire prester og andre av kongens klerker, foruten disse lekmennene: Aslak Guss, kongens stallare, Andres fra Tyssøy*, Andres Håvardsson, Guttorm Gillesson og hans bror Torstein, osv.
Magnus jarl av Orknøyene var med kong Håkon fra Bergen, og kongen gav ham et godt langskip. Disse lendmennene fulgte med kong Håkon: …….
Kong Håkon lå i Breidøysund* nesten en halv måned og seilte derfra til Orknøyene og lå en stund i Ellidarvik* nær Kirkevåg*. Der talte han med sine rådgivere og gjorde kjent at han ville dele hæren og sende en del sørover til Breidefjord* for å herje der. Sjøl ville han vente med orknøyingene, storskipene og mesteparten av hæren. Men bøndene og leidangsfolket sa rett ut at de ville ikke fare noe sted uten at kongen sjøl var med. Derfor ble det ikke noe av denne ferden.

* Solundhavet, havet mellom Solund i Sogn, og øyene nord for Skottland.
* Sira Askatin, kong Håkons kansler.
* Tyssøy, i Sund hd. Ved Bergen.
* Breidøysund, på østsida av Shetland, mellom Mainland og Bressay.
* Ellidarvik, Elwick, på Shapinsay (Hjalpandisey).
* Kirkevåg, Kirkwall, by på Mainland, Orknøyene.
* Breidefjord, Moray Firth, fjord nordøst i Skottland.

29. juli 1263

Olsok var på en søndag, og kong Håkon lot synge høytidelig messe i landteltet og holdt gjestebud for alle om bord i skipet sitt den dagen. Etter olsok seilte kong Håkon fra Ellidarvik sør for Mule til Ragnvaldsøy* med hele hæren. Ragnvald var da kommet til kongen fra de ytre Orknøyene med de skipene som hadde fulgt ham. Kong Håkon la skipene inn i Ragnvaldsvåg* og lå der en stund. Han sendte noen menn over til Katanes og la skatt på folket der og lovte fred hvis de gikk med på det, ellers skulle de få en hard medfart. Katanesingene lovte å betale skatten, og kong Håkon satte menn til å ta imot den.

* Ragnvaldsøy, South Ronaldsay, lengst sør i Orknøyene.
* Ragnvaldsvåg, havn nordvest på South Ronaldsay.

5. august 1263

Mens kong Håkon lå i Ragnvaldsvåg, drog et stort mørke over sola*, og det var bare en liten ring utenom som lyste; slik holdt det seg en time. Kong Håkon hadde fått dårlige tidender fra Suderøyene, for Jon Langlivsson var kommet til ham på Hjaltland da kongen var på veg vestover, han fortalte at kong Jon i Suderøyene hadde brutt sitt troskapsløfte og hadde vendt seg til skottekongen. Men kong Håkon ville ikke tro det før han fikk bevis på det.

* Solformørkelsen fant setd 5. august 1263, omkring kl. 13.24.

August 1263

Ved larsok seilte kong Håkon fra Ragnvaldsvåg ut Pentlandsfjorden*. Han bad orknøyingene seile etter straks de var ferdige. Magnus jarl ble også igjen. Kong Håkon hadde da spurt at Jon Drotning og Kolbein Aslaksson var kommet til øyene, og likedan de skipene som var blitt etter, og som han ventet østfra. Larsokdag seilte kong Håkon forbi Kvarv* med hele hæren og la til i den havna som heter Åsleivsvik*. Derfra seilte de til Ljodhus* og siden til Raunøyene* og derfra til sundet ved Skid og lå ved Kjerringstein*. Der kom kong Magnus av Man til ham sammen med mågene Erling Ivarsson og Andres Nikolasson, Hallvard og Nikolas Tart. De hadde seilt sammen med Jon Drotning, men var kommet fra hverandre på havet. Nikolas hadde ikke vært ved land før i Ljodhus siden han seilte fra Norge. Den dagen kong Håkon forlot sundet ved Skid, kom kong Duggal til ham på et lite skip og bad kongen seile etter ham så fort han kunne. Han seilte gjennom Mylsund* og derfra under Kjarbarøy*, og der kom hele hæren sammen, både kong Duggal og folk fra Suderøyene. Kong Håkon hadde da noe over hundre skip. De fleste var store, og alle var godt utstyrt både med menn og våpen.
Da kong Håkon lå i Kjarbarøy, delte han hæren og sendte femti skip sør til Satiriseid* for å herje der. Førere var kong Duggal, Magnus av Man, Brynjolf Jonsson, Ragnvald Urka, Andres Pott, Ogmund Krøkedans og Vigleik prestesønn. Han sendte femten skip til Bot, og førere der var Erlend Raude, Andres Nikolasson, Simon Stutt, Ivar Unge og suderøyingene Øyfare og Guttorm, hver på sitt skip.
Siden seilte kong Håkon sørover til Gudøy* utenfor Satiri. Der kom kong Jon til ham og gikk om bord på skipet til biskop Torgils. Kong Håkon bad ham følge seg som han var pliktig til, men kong Jon bad om å få slippe og sa at han hadde sverget ed til skottekongen. Han sa at han hadde fått seg overlatt større rike av ham enn av den norske kongen, og at kong Håkon kunne gjøre som han ville med det riket han hadde gitt ham. Kong Håkon hadde ham med seg en stund og tenkte å mykne ham til å vise troskap mot seg, men mange forsøkte å hindre det.
Mens kong Håkon lå ved Gudøy, kom det en abbed til ham fra et gråbrødrekloster* og bad om fred for klosteret sitt og vern for den hellige kirke der. Det lovte kongen ham og gav ham brev på det. Da kom det menn fra kong Duggal og sa at de høvdingene som rådde for Satiri, Murgad og Engus*, som også hadde øya Il*, ville overgi landet og følge kongen. Kongen svarte at han ville ikke herje der så sant de kom til ham neste dag før middagstid. ”Men er de ikke kommet da, så lar jeg mine menn gå opp og herje.” Med dette svaret fór sendemennene tilbake. Kongen ordnet da folket til landgang slik at to tredjedeler av hæren skulle gå opp.
Men morgenen etter kom Murgad og overgav seg og la alt sitt i kongens hender. Kort tid etter kom Engus og gjorde det samme. Kongen lovte at han skulle få dem forlikt med skottekongen, dersom det ble fred mellom kongene. Da gav de kongen gisler og sverget ham troskap.
Etter dette sendte kong Håkon brev til de mennene som han hadde sendt av sted for å herje neset*. Han bad dem stanse herjingen og la skatt på neset, ti hundre naut i tillegg til det som alt var herjet. Kongen og Engus ble enige på det vilkåret at han gav opp øya Il til kongen, men kongen gav øya tilbake til ham på samme vilkår som de andre suderøyske høvdingene hadde av ham.

* Kvarv, Cape Wrath, på nordvestspissen av Skottland.
* Åsleivsvik, trolig sør for Cape Wrath.
* Ljodhus, Lewis, den største øya i de Ytre Hebridene.
* Raunøyene, Rona, øygruppa Rona og Raasay, i de Indre Hebridene, mellom Skye og vestkysten av Skottland.
* Kjerringstein, Caileach Stone, holme ved Skye.
* Mylsund, Sound of Mull, sundet mellom Mull i Indre Hebridene og fastlandet.
* Kjarbarøy, Kerrera, en av Hebridene.
* Satiriseid, Kintyre-eidet, eidet som forbinder halvøya Kintyre med fastlandet.
* Gudøy, Gigha, i Hebridene, vest for Kintyre.
* Gråbrødrekloster, cistercienser-klosteret Sandal på østsiden av Kintyre.
* Murgad og Engus, d.e. Murchadh og Angus MacDonald; begge sønner var i 1263 gisler hos skottekongen.
* Il, vest for Kintyre.
* Neset, d.e. Kintyre

Sør på Satiri er et kastell*, og der satt en ridder. Han drog til kong Håkon og overgav borgen til ham, og kongen satte Guttorm Bakkekolv over borgen og gav ham menn med seg. Bror Simon hadde ligget sjuk ei tid, og døde da kong Håkon lå i Gudøy. Liket hans ble flyttet inn på Satiri. Gråbrødrene tok imot det og gravla ham i sin kirke. De bredte et klede over grava hans og kalte ham en hellig mann.
Nå skal det fortelles om den delen av hæren som kongen hadde sendt av gårde for å herje på Satiriseidet. De gikk i land der og brente de bygdene de kom til, og tok alt det godset de fikk tak i; de drepte også noen menn. Men alt folket flyktet unna med alt det de kunne få med seg. De hadde mye strev og lei stor nød på ferden. Men da de kom til storbygdene, hvor det var nok både av gods og folk, kom det brev fra kong Håkon som forbød dem å herje videre, og det likte de svært dårlig. De fór likevel til skipene sine med det hærfanget de alt hadde vunnet, og så seilte de vest under Gudøy til kong Håkon.
Kong Håkon fikk seint bør fra Gudøy. Da sendte han noen lettskip sørover; Andres Pott var med dem. De skulle dra til Bot for å møte de mennene som var sendt dit. Og da de kom dit, fikk de vite at disse mennene hadde gått mot et kastell* og vunnet det på den måten at de som satt der, hadde gitt opp kastellet og tatt seg grid av nordmennene.
Med nordmennene der var det også en skipsstyrer som het Rudri*. Han mente at han var ættbåren til Bot, men fordi han ikke fikk øya av skottene, gjorde han stor ufred mot dem og drepte mange menn. På grunn av alt dette lyste skottekongen ham utleg. Rudri kom til kong Håkon i Suderøyene og sverget troskapsed til ham og ble hans mann, og de to brødrene hans var med ham. Men straks de som hadde gitt opp kastellet var kommet bort fra nordmennene, fór Rudri etter dem og drepte ni mann av dem, for han mente at han hadde ikke lovt dem noen grid. Etter dette ble øya lagt under kong Håkon.
Alle de nordmennene som da var samlet i Bot, drog så inn i Skottland og brente noen byer og garder. Rudri fór vidt omkring med mannskap og ran og gjorde så mye vondt som han kunne.

Da kong Håkon kom til Suderøyene, kom det ordsendinger til ham fra Irland om at irene bød seg til å gi seg under ham. De syntes de trengte hardt til at han fridde dem fra engelskmennene som hadde alle de beste byene ved sjøen i sin makt. Og da kong Håkon lå i Gudøy, sendte han menn ut til Irland på ei lettskute med en formann som het Sigurd den suderøyske: De skulle få greie på hva slags vilkår irene* bød ham for å komme.
Etter dette seilte kong Håkon fra Gudøy sør forbi Satirismule med hele den hæren som da var hos ham, og la til ved Herrøy*. Dernest lå han i Herrøy-sundet mellom Herrøy og Malasøy*. På denne tid kom det stadig predikebrødre og barfotmunker* som sendemenn fra skottekongen til kong Håkon, og de forsøkte å få i stand forlik mellom kongene. Kong Håkon gav da kong Jon fri og sa at han kunne dra i fred hvor han ville, og gav ham mange gode gaver. Kong Jon lovte å gjøre alt for å få i stand forlik mellom kong Håkon og skottekongen, og han skulle komme til kong Håkon, dersom han sendte bud på ham.
Etter de framlegg og forliksforsøk som skottekongens sendemenn gjorde hos kong Håkon, tok han det rådet at han sendte menn til skottekongen. Formenn for denne sendeferden var biskop Gillibert i Hamar, og biskop Heinrek av Orknøyene, Andres Nikolasson, Andres Plytt og Pål Sur.

* Kastellet, trolig Donoverty Castle, lengst sør på Kintyre.
*Kastellet, borgen Rothsay på øya Bute.
* Rudri, keltisk Ruaidhri.
* Irene, trolig menn av norrøn ætt, som bodde i byene Dublin, Waterford, Cork og Limerick, alle ved sjøen; i 1263 hadde disse byene ligget under engelskmennene i nesten 100 år.
* Herrøy, øya Arran, mellom Kintyre og fastlandet.
* Malasøy, Lamlash, øy på innsida av øya Arran, Hebridene.
* Barfotmunker, fransiskanere eller minoritter.

De fant skottekongen i kjøpstaden Noar*, og han tok nokså vennlig imot dem. Og da de talte om forlik, lot kongen til å ville forlikes. Han sa at han ville holde råd om det og siden sende menn til Norges konge med de tilbud som han oh hans rådgivere ble enige om. Derpå fór sendemennene bort, og skottekongens menn kom ei natt seinere. Da de møtte kong Håkon, ble det talt om forlik.
Kong Håkon hadde latt skrive opp alle de øyene som han gjorde krav på vest på Skottland, og skottekongen hadde nevnt alle dem som han ikke ville gi fra seg. Det var Bot, Herrøy og de to Kumrøyene*. Men i andre ting var det ikke stort som skilte mellom kongene. Likevel ble det ikke noe av forliket. Skottene tok da det råd å trekke saken i langdrag, og de drog den ut slik at freden* ikke skulle ta helt slutt, for det lei da ut på sommeren, og været tok til å bli dårligere. Slik stod saken da de vendte tilbake til kongen sin. Da seilte kong Håkon med hele hæren sin inn under Kumrøyene. Der ble det drøftinger på nytt, og skottene lot stadig som om de var villige til forlik. Det ble da satt enda et forliksstevne inne i Skottland. Til dette møtet sendte kong Håkon biskoper og lendmenn, og fra skottene kom det noen riddere og klosterbrødre. De talte lenge om forliket, men kom omtrent fram til det samme som sist. Da det lei på dagen, samlet det seg mange skotter oppe fra landet, og da mente nordmennene at skottene ikke var til å lite på lenger, så de vendte tilbake til skipene og fant kongen og fortalte om samtalen. De fleste rådde ham til å si opp freden og ta til med herjing, for det var stor matmangel i hæren.
Kong Håkon sendte da ridder Kolbein, en av hirdmennene sine, til skottekongen, og han hadde med seg fredsbrevet som skottekongen hadde sendt kong Håkon. Han skulle ha med seg tilbake det fredsbrevet som kong Håkon hadde sendt til skottekongen. Han skulle også si at kongene fikk møtes sjøl med hver sin hær og tale sammen, og ha med sine beste menn. Om de da med Guds miskunn kunne bli enige, var det vel, men hvis ikke, bød kong Håkon til kamp mot skottekongen med hele hæren sin, så fikk den seire som Gud ville.
Da Kolbein bar fram denne saken for kongen, mente denne at det ikke var usannsynlig at det ble kamp mellom ham og kong Håkon. Likevel fikk ikke Kolbein noe sikkert svar på dette ærendet før han drog bort. Han tok med seg brevet fra kong Håkon og lot skottekongens brev være igjen. Det var noen som sa st det var kong Jon som mest frårådde å slåss med Norges-kongen. Da vendte Kolbein tilbake, og skottekongen sendte med ham to predikebrødre slik at folket i landet ikke skulle skade ham. Da de kom fram til kong Håkon, syntes han de hadde lite å fare med, og han kom med det samme tilbudet om å kjempe som han hadde latt Kolbein bære fram tidligere. Da var det slutt på all grid. Kong Håkon delte hæren og sendte fra seg seksti skip inn i den fjorden som heter Skipafjord*. Førere for suderøyingene var Magnus, konge på Man, kong Duggal, Alein, bror hans, Murgad og Engus. Formenn for nordmennene var Vigleik prestesønn og Ivar Holm.
Da de kom inn i fjorden, tok de båtene sine og drog dem over land opp i et stort vann som heter Lokulomni*. Omkring vannet lå det et jarlerike som het Lovnard. Det var også en stor mengde vel bebygde øyer i vannet. Disse øyene la nordmennene øde med ild og våpen. De brente også hele bygda omkring vannet og gjorde stort hærverk der.
Alein, kong Duggals bror, gikk tvers over Skottland og felte mange menn. Han tok mange hundre naut og gjorde det verste hærverk.
Siden fór nordmenn til skipene sine. Der fikk de en sterk storm, slik at nesten ti skip forliste for dem i Skipafjord. Da fikk Ivar Holm bråsott, og det ble hans bane. Alein kom sør til skipene med sveiten sin og hadde med seg ned en stor mengde krøtter, og dette delte han likt mellom nordmenn og suderøyinger. Mange av de dyra som var blitt sprengt for dem, drepte de.

* Noar, Ayr, by i Ayrshire ved Firth of Clyde
* Kumrøyene, d.e. Store og Lille Cumbray, I Firth of Clyde.
* Freden, dvs. den våpenhvilen som var sluttet under fredsforhandlingene.
* Skipafjord, d.e. Loch Long, en arm av Firth of Clyde
* Lokulomni, Loch Lomond, innsjø i Skottland
* Lovnard, d.e. Lennox

29.september 1263

Kong Håkon lå i Kumrøyene. Mikkelsmess var på en lørdag, og natt til mandag etter blåste det opp til storm med haglbyger. Like før dag ropte de som hadde vakt ved ankertauet om bord på kongeskipet og sa at en kogge dreiv framover mot festet. Folk sprang opp og tok ned teltene og kledde seg, men staget på koggen festet seg om hodet på kongsskipet og reiv av nesa. Siden dreiv koggen akterover langs skipssida til ankeret fikk tak, og festet seg i ankertauet på kongsskipet. Da tok ankrene til å skrape på bunnen. Kongen sa da at de skulle hogge ankertauet på koggen. Det ble gjort, og da dreiv den ut til øya. Kongsskipet holdt seg, men de lå der uten telt til det ble dag.

..... (de mistet mange skip i stormen)

Da skottene så at skipene dreiv mot land, samlet de seg og gikk ned mot nordmennene og skjøt på dem, men de verget seg og lot koggen ta av for skuddene. Skottene løp snart til og snart fra. Få menn falt der, men mange ble såret. Da kong Håkon var ferdig med messen, rodde han inn til skipene sine, de som lå fast i leie i uværet, og ble der en stund. Han bestemte seg til at mennene skulle gjøre klar den største båten til kongsskipet og hjelpe dem som var på land. De fór da inn med flere båter. .....

Så følger en beskrivelse av det berømte slaget ved Largs den 2.oktober 1263. Det var stort mannefall på begge sider.

4. oktober 1263

Kong Håkon lot likene av sine menn føre til kirke. Torsdagen etter lot kong Håkon ta opp ankrene og flyttet skipet sitt ut under øya, og samme dagen kom den del av hæren som han hadde sendt inn i Skipafjord. Fredagen var det godt vær, og kongen sendte da på land noen av gjestene for å brenne de skipene som hadde drevet på land. Samme dag seilte kongen fra Kumrøy og ut til Malasøy, og lå der noen netter. Da kom de mennene til ham som han hadde sendt til Irland, de sa at irene ville fø hele hæren om vinteren dersom kong Håkon fridde dem fra engelskmennenes vold. Kong Håkon ville gjerne seile til Irland, men folket hans satte seg imot det, og da det ikke var bør dit, holdt kongen ting med mennene sine og gjorde kjent at han ville la alle få lov til å seile til Suderøyene straks det var bør til det, for hæren hadde lite mat.
Kongen lot Ivar Holms lik føre inn til Bot, og der ble han gravlagt. Deretter seilte kong Håkon til Malasøy og lå om natta ved Herrøy, derfra til Sandøy* og til Satirismule og kom om natta nord under Gudøy*. Derfra seilte han ut i Ilarsund og lå der i to netter. Han la skatt på øya med tre hundre naut, noe av det skulle svares i mel og ost. Han satte igjen menn der for å ta imot skatten.

14. oktober 1263

Kong Håkon seilte derfra søndagen i vinternettene, og fikk da så voldsom storm at få av skipene hadde hele seil, på mange ble de helt revet av. Kongen tok da havn i Kjarbarøy, og det gikk menn mellom ham og kong Jon, men det kom ikke i stand noe møte. Da fikk kongen høre at Jons menn hadde gjort et stort strandhogg i Myl*. Noen av innbyggerne var blitt drept og dessuten to eller tre av nordmennene. Derfra seilte kong Håkon inn til Mylar-kalven* og lå der noen netter. Der skiltes han fra kong Duggal og Alein, hans bror, og kongen gav dem det riket som kong Jon hadde hatt før. Kong Magnus og de andre suderøyingene hadde skilt lag tidligere. Han gav Bot til Rudri og Herrøy til Murgad. Kong Duggal fikk det kastellet på Satiri som Guttorm Bakkekolv hadde sittet i, og som var tatt fra Skottland. På denne ferden hadde kong Håkon vunnet tilbake alle de rikene som kong Magnus Berrføtt hadde vunnet fra Skottland og Suderøyene.
Kong Håkon seilte fra Mylar-kalven til Raunøyene med det hærfolket som var hos ham og ikke hadde seilt bort. Der lå Balte bonde fra Hjaltland og ventet på ham sammen med dem som kongen hadde sendt til Orknøyene. De seilte nå til Orknøyene til de mennene som hadde seilt i forvegen, og som kongen ville skulle vente på ham der, og likeså de som han hadde gitt hjemlov til Norge. Kong Håkon seilte bort fra Raunøyene og stevnet nordover. Men så fikk han motvind, og han styrte da inn i Vestrefjorden på Skid* og lå der en stund og la matskatt på øya. Derfra seilte han forbi Kvarv, men da han kom utfor Dyrnes, stilnet været. Kongen lot da ro inn til land og la til i den fjorden som heter Goafjord*.

* Sandøy, Sanda ved sørspissen av Kintyre.
* Under Gudøy. Kong Håkon lå tirsdag 9.oktober ved Arran, onsdag 10. ved Sanda og torsdag 11. ved Gigha.
* Myl, øya Mull nord for Kintyre.
* Mylar-kalven, lita øy ved Mull.
* Vesterfjorden på Skid, visstnok Loch Snizort på Skye.
* Goafjord, Loch Erriboll, fjord på nordkysten av Skottland.

27. oktober 1263

Det var aftenen før messedagen for de to apostlene Simon og Judas. Messedagen var på en søndag, og kongen ble liggende der om natta. Men da messen var sunget messedagen, kom det noen skotter til ham. De var tatt til fange av nordmennene. Kong Håkon gav dem grid og sendte dem opp i bygda, og de lovte å komme ned med noen naut til ham. En av dem ble holdt tilbake som gissel. Så hendte det samme dag at elleve mann fra skipet til Anders Kussa rodde til lands for å hente vann. Litt seinere hørte folk om bord at de ropte. Noen menn fra skipet rodde etter dem og fant to på svøm, hardt såret. Ni ble funnet på land, alle drept. Skottene var kommet over dem, og de hadde alle løpt til båten, men den lå tørt, for det var fjære sjø. De var våpenløse og kunne ikke verge seg. Straks skottene så at noen kom roende, løp de til skogs. Nordmennene tok med seg likene.
Mandagen seilte kong Håkon ut fra Goafjord og lot sette i land skotten og gav ham grid. Kongen kom til Orknøyene først på natta og lå i et sund nord for Åsmundarvåg*. Det meste av hæren som da var i Orknøyene, kom sammen der, det var størsteparten av den hæren som hadde seilt i forvegen. Da de seilte over Pentlandsfjorden, var det en stor malstrøm i fjorden, og et skip fra Rygjafylke gikk under med alle mann. Jon fra Hesby dreiv østover i fjorden, og han hadde nær på kommet inn i Svelgen*, men med Guds miskunn dreiv skipet østover havet, og da han mistet øyene av syne, seilte han til Norge.
Kong Håkon kom til Ragnvaldsvåg. Da var størsteparten av hæren seilt til Norge, noen med lov fra kongen, og noen gav seg sjøl hjemlov. Kong Håkon talte først om det da han kom til øyene, at han ville seile til Norge, men da været ble hardere, og det ikke ble bør, tok han det råd å sitte på Orknøyene om vinteren. Han nevnte da opp nesten tjue skip som skulle bli igjen, og gav de andre lov til å seile hjem. Kong Håkon sendte brev med mennene sine om hvordan styret skulle ordnes i Norge og andre saker. Alle de lendmenn som hadde fart med vestover, ble igjen hos kong Håkon, unntatt Eiliv fra Naustdal, han var seilt østover. Men de fleste av de beste menn var igjen hos kongen.
Etter allehelgensmesse lot kongen skipet sitt seile til Medallandshavn*. Han ble dagen over i Ragnvaldsøy og fór derfra inn til Kirkevåg. Etter dette så hver skipsstyresmann til sitt skip. Noen ble satt opp i Medallandshavn og noen ved Skalpeid*. Kong Håkon rei ut til Medallandshavn lørdag før marteinsmesse. Det var på messeaftenen (10. november 1263), og han var svært sjuk. Han var på skipet om natta, og om morgenen lot han synge messe for seg i land. Deretter bestemte han hvor de skulle sette opp skipet hans og bad mennene om å ta vel vare på det. Så fór han inn til Skalpeid og derfra til Kirkevåg.
Han tok inn i bispegården med alle de sveitene sine som han sjøl holdt bord for. De holdt begge bord i hallen, kongen og biskopen, hver for sine menn. Men kongen var for det meste oppe på rommet sitt og fikk mat der. Kong Håkon lot lendmenn og sveithøvdinger få brev på ett øresland* til kosthold for de sveitene som de hadde med seg, og slik av hvert øresland. Andres Plytt skulle holde bord for kongen sjøl og fø hirden, gjestene og kjertesveinene og dessuten alle sine egne menn.

Kong Håkon døde her i bispeborgen i Kirkevåg den 15. desember 1263. Liket ble båret til Magnuskirken. Her ble han gravlagt i koret i Magnuskirken i pallen foran skrinet til den hellige Magnus jarl. Den 5. mars 1264 ble liket gravet opp igjen for å føres til Bergen, der han skulle gravlegges sammen med sin far. Han ble stedt til hvile i Kristkirken i Bergen den 20. mars 1264.